Ivo de Figueiredo har beskrevet de problematiske sidene ved å skrive selvbiografisk skjønnlitteratur med den tro at man representerer sin minoritet (Morgenbladet 23. mai). Jeg vet ikke hvordan essayet skal tolkes, men dersom relasjonen majoritet-minoritet utelukkende skildres ut ifra et maktperspektiv, der majoritet er makt og minoritet avmakt, så vil man (med utgangspunkt i Henrik Ibsen) lett kunne konkludere med følgende spissformulering: Før var skjønnlitteratur diktning og diktning var å holde dommedag over seg selv. Nå er skjønnlitteratur «diktning» og «diktning» er å holde dommedag over andre.