Hannah Bull Thorvik

#fff

#000

Noe av materialet og ideene hadde jeg allerede, men det henger også sammen med at jeg har bodd i San Francisco de siste fire årene, sier den danske forfatteren og antropologen Sofie Malmborg over Zoom.

Tidsforskjellen mellom Norge og USAs vestkyst er merkbar. Klokka er sju om morgenen i San Francisco da Malmborg logger seg på for å snakke med Klassekampen om sin nyeste roman, «Gaven», utgitt på danske Gyldendal.

Hun flyttet hit under pandemien – for å lindre en utferdstrang, men også for å ta en undervisningsstilling ved det skandinaviske instituttet ved Berkeley, der hun underviser i dansk språk, litteratur og kultur.

San Francisco er preget av nærheten til Silicon Valley, forteller hun. Det er en by med enorme økonomiske ulikheter – og færre turister enn mange forventer.

Rykter om grensekontroll og uro holder mange unna nå, ifølge Malmborg.

– Verdenen i romanen speiler det jeg ser rundt meg her: en økonomi der makta er samlet hos noen få, hvor enorme summer doneres til prestisjeprosjekter, mens grunnleggende sosiale problemer forblir uløste.

Kontrasten mellom teknologisk velstand og sosialt forfall ble en viktig drivkraft for romanen.

– Jeg ville skrive om pengemiljøer og kontorlandskap – i kontrast til naturen og kystlandskapet. Her ved Stillehavet er naturen voldsom og kraftfull, i motsetning til det rolige danske havet, sier hun.

Det er et fælt språk fullt av anglisismer og tomme floskler.

Antropologi fra banken

Anniken C. Mohr

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

Man bor veldig tett på hverandre i bygg som dette. Den avstanden man tror man har til naboene, er litt kunstig, sier Catriona Shine.

Den irske arkitekten og forfatteren har bodd i Oslo siden hun utvekslet til Arkitektur- og designhøgskolen i 2003. Vi står på altanen hennes i Observatorie terrasse, med utsikt til lave fireetasjers blokker.

Gjennom de store vinduene ser man rett inn til naboene – nesten som i Hitchcock-filmen «Rear Window». Kikking – og generell nysgjerrighet på naboene – er også et tema i hennes debutroman «Habitat».

– Det er ett sett med naboer du treffer i oppgangen. Samtidig finnes et helt annet sett naboer du aldri treffer – selv om du ser hvordan de lever ute på balkongene sine.

«Habitat» ble utgitt i mars i fjor og fikk raskt gode anmeldelser i Irland. Irish Examiner kalte boka «et spennende Oslo-mysterium, rikt på satire og empati». Men forfatteren er hittil ikke blitt intervjuet i norske medier.

Romanen følger sju beboere i en funksjonalistisk bygård i Oslo – tegnet for et godt liv av idealistiske arkitekter. Men i løpet av én uke, fram mot sameiets årsmøte like før 17. mai, begynner både bygget og relasjonene å slå sprekker. Gjenstander forsvinner, dyr trenger inn i kjellerleilighetene, og kald luft siver gjennom veggene.

– Karakterene reagerer ulikt på omstendighetene. Noen vil flytte, noen forsøker å finne årsaken, andre vil bare dekke over det som skjer, forteller Shine.

– Jeg ville vise hvor ulikt mennesker håndterer kriser. For eksempel snakker akademikerne sammen om problemet i leiligheten, mens storfamilien går rundt grøten for å skjerme hverandre.

For meg som kommer fra den irske bygda, er Oslo den minste storbyen jeg kunne tolerere.

Ubehag i nabolaget

Elise Winterthun

Det er mye snakk om lesing om dagen: Nylig lanserte regjeringen et leseløft for norske elever. Det inkluderer et såkalt lesekvarter, som sikrer at elevene leser minst femten minutter hver dag.

Det sies gjerne at det å lese utvider horisonten og evnen til empati. Men gjør det deg også smartere? Og har det noe å si 

Ja, viser en ny studie ved Universitetet i Oslo: Det finnes en sammenheng mellom lesing av litteratur og verbal intelligens.

– Lesing kan gi kjennskap til en litterær kultur som er en sterk prediktor for verbale ferdigheter, sier professor i pedagogisk psykologi Ivar Bråten til Klassekampen.

Han ledet undersøkelsen som omfattet 105 bachelorstudenter. Studentene ble målt på kjennskap til et utvalg skjønnlitterære forfattere, i tillegg til nettsteder med kultur- og nyhetsstoff.

Deretter ble studentene testet i leseforståelse. Resultatet var tydelig, forteller Bråten.

– Det viser seg at kjennskap til forfattere og nettsider med kultur- og nyhetsstoff forutsier leseforståelse ganske godt. Det gjør ikke lesing av underholdningssider og kjendisstoff, sier Bråten.

Ikke bare forstår lesere av skjønnlitterære bøker tekst bedre, de er også mer verbalt kompetente.

Det er vanskelig å snu med tiltak i skolen.

Dypere litteratur gjør deg smartere

Endre Ugelstad Aas

Boikott Øya, eller ikke? På sin egen protestfestival får artist Jo Almaas «Marstein» en hårklipp – pengene går til Gaza

Øyafestivalen i Oslo er sommerens høydepunkt for mange musikkfrelste. Men utenfor festivalinngangen på Tøyen før festivalstart onsdag ettermiddag ligger demonstranter innhyllet i likkleder. En megafon gjaller: «Boikott Øya! Fri Palestina!»

Samme dag inviterer rapgruppa Undergrunn til protestfestival på utestedet Blå. Her bretter to unge menn t-skjorter i en provisorisk salgsbod. På brystet står det: «UG & Friends 4 Gaza». Arrangementet er dugnadsbasert, og alt overskuddet går til palestinerne.

I ukene før Øya har debatten rast om festivalens eierskap og eierselskapets forbindelser til Israel. Sakens kjerne: Øyafestivalen eies av det britiske underholdningsselskapet Superstruct, som igjen eies av det amerikanske investeringsselskapet KKR. Disse eier igjen et eiendomsselskap som selger rubrikkannonser for eiendommer på det okkuperte Vestbredden.

Flere interesseorganisasjoner, støttegrupper for Palestina og kunstnere har tatt til orde for å boikotte festivalen. Selv om ingen artister har trukket seg fra hovedprogrammet, er ikke boikott-debatten mulig å komme umulig utenom verken for artister eller publikum.

Hvordan skal man plassere føttene i denne vanskelige debatten? Finnes det et godt svar på Øya-dilemmaet?

Nede ved elvebredden, utenfor Blå, har køen begynt å danne seg. Klokka er fire – det er ennå seks timer før rapgruppa Undergrunn går på. Billettene ble utsolgt på noen få timer.

Bak scenen, i et stille hjørne av bakgården, forteller medlemmene i Undergrunn at de lenge har lett etter en måte å uttrykke sitt Palestina-engasjement på. Da Blås medeier Einar Idsøe Eidsvåg tok kontakt, falt bitene raskt på plass.

Undergrunn spilte nylig på Slottsfjellfestivalen, men ingen av dem skal på Øya – ikke av prinsipp, nødvendigvis, men fordi anledningen her føltes riktig.

Det blir litt for lettvint å gjøre det til en slags fotballkamp.

Festival­dilemmaet

Det er nå fire år siden «Verdens verste menneske» entret kinosalene og fengslet et publikum over hele verden med sin skildring av vår tid. Nå, idet filmen langsomt forsvinner fra samtalene, og Joachim Triers nye film «Affeksjonsverdi» snart inntar kinolerretene, innser jeg at det haster å formulere noen tanker – før filmen blir et kapittel i kulturhistorien.

Jeg begynte å lure da jeg satt i en forsamling hvor alle guttene elsket filmen, men ingen av jentene gjorde det. Det syntes jeg var fascinerende. Betyr det at vi forstår virkeligheten på ulike måter, siden filmen er så virkelighetsnær – og satt til vår tid? Ikke minst jeg selv, som slaktet hovedpersonen? For det må jo bety at det finnes noe i den moderne kvinnens livsverden – med sine egne koder og statusmarkører – som ikke er synlig for utenforstående. Og jeg tror ingen helt har satt ord på hva det egentlig er som skaper den kognitive dissonansen filmen vekker. Jeg tror det koker ned til én ting: hvordan vi mennesker forholder oss til status.

 peker et menneskeliv? Stanley Kubricks filmer kretser alle rundt den menneskelige tilstand. I «Barry Lyndon»(1975) beveger hovedpersonen seg oppover i samfunnet. Han gifter seg rikt, utnytter enhver mulighet for å stige i sosial rang. I Thackerays roman, som filmen er basert på, er Barry Lyndon en kynisk opportunist. Men Kubrick har gjort ham til en mer passiv skikkelse, et offer for ytre krefter som bare følger nesa si.

I «Verdens verste menneske» møter vi også, ifølge filmskaperne, en passiv karakter, men i en annen bevegelse: Hovedpersonen Julie beveger seg nedover, i egen og partneres sosiale og materielle status. Fra en kommende lege, til foreleseren hennes, videre til en vellykket kunstner og – til slutt – en vakker barista hun møter på fest. Hun dropper selektive plasser på «prestisjestudier» for en butikkjobb, drevet mer av innfall enn av desillusjon i møte med økt stress og press.

 Hun får ikke barn, bor trangt, og det blir likevel ikke noe med baristaen – han får barn med en yngre kvinne. Kanskje er det ikke så overraskende at det endte slik. Hadde filmen blitt spilt baklengs, ville hun stått igjen med materiell trygghet, en god jobb – og antakelig barn. En skjebne som verken er spennende eller original, bare kjedelig realistisk. Så kan denne skjebnen leses som et symptom på noe større? Et nøkkeltilfelle i historien om fallende fødselstall?

I dag lever vi alle i våre egne bobler og tolker virkeligheten gjennom dem. Kløfta i hvordan vi oppfatter verden, blir særlig tydelig når vi møter sosiale endringer. En av de mest gjennomgripende endringene kom tidlig på 2010-tallet, da sosiale medier for alvor fikk fotfeste i livene våre.

sosiale medier raskt en poengtavle for sosial status. Med kvantifisert kapital – 

, følgere og kommentarer – ble det sosiale livet mer intenst og bevoktet. Aldri før har en ung kvinne blitt så konstant konfrontert med sin egen (u)popularitet. Resultatet var det sosiologene kaller Matteuseffekten: De populære ble mer populære, de mindre populære ble i større grad oversett. Hierarkier ble forsterket, men vanskeligere å få øye på – de utspilte seg nå via skjermer, ofte indirekte. Stressnivået og psykiske plager økte sterkt i den smarttelefon-dominerte delen av verden, særlig blant mindre populære jenter, viser studier.

Samtidig fantes det en annen arena utenom den sosiale hvor jenter kunne hevde seg: skolen. Her gjaldt en annen form for kvantifisering – karakterer – som belønnet pliktoppfyllenhet. Skolen tilbød en sosialt mobil vei – spesielt viktig for jenter som ikke kom fra penger eller hadde Instagram-kapital. Hvor du havnet på karakterskalaen, kunne avgjøre hvor i landet du endte opp, hvem du møtte, og hvilke livsvalg som åpnet seg for deg. Mange kanaliserte statusangst inn hit, og presset seg mye lengre enn noen generasjon før dem.

 vi av valgmuligheter – enten det gjelder datingapper, boligmarkedet eller studievalg. Men på alle disse arenaene finnes det alternativer som er mer ettertraktet enn andre. Sett utenfra – eller ovenfra – kan alt virke åpent og fleksibelt, som om man står fritt til å velge, eller vingle, mellom alternativene – noe «Verdens verste menneske» forsøker å illustrere. Men bak friheten skjuler det seg et finmasket hierarki.

Julie beveger seg nedover i sosial og materiell status

Hva var det gutta ikke så?

Synne Folstad Moen

Analogt foto er blitt trendy igjen

Jeg kan sitte og stirre på et analogt fotografi kjempelenge, fordi fargene er så vakre. Det treffer noe intuitivt, sier Jan Gunnar Røise.

Skuespilleren, kjent fra serier som «Makta» og «Pørni», balanserer et sovjetisk 16 mm-kamera i hendene, et Krasnogorsk-3.

Han kikker gjennom søkeren med venstre øye mens han sitter på bestemors røde kjøkkenkrakk ute på ei slette ved hjemmet sitt på Årvoll.

– Det er nærmere sånn jeg opplever naturen, hud, lys, sånn jeg opplever, ja … kanskje livet. Mens det digitale er superkrispt og perfekt.

Teknikken er enkel, forklarer Røise, mens han justerer zoom og fokus på objektivet – akkurat som på et vanlig stillbildekamera.

– Dette er et trekk-opp-kamera. Man kan filme i 44 sekunder. Så kommer det en lyd – en fantastisk lyd, sier han, og etterlikner den karakteristiske strømmen av klikk.

– Her kan man justere lyset og sånt. Det står på russisk, så det skjønner jeg ikke helt.

Tilbake til mørkerommet

Vilma Taubo

– Mye av argumentasjonen bygger på å nøre opp under en fortelling om at samfunnet er så høyredreid. At Norge på alle mulige måter er som USA, sier kunstner Morten Traavik.

Debatten har rast etter at skribent Kristian Meisingset i Minerva slaktet teaterstykket «Searching for Democracy 3.0» ved Det Norske Teatret. Han kalte det en total mislykket kommentar til «Donald Trump og det onde diktaturet».

Dramatikerne Pia Maria Roll, Siri Broch Johansen og Finn Iunker svarte tirsdag med kraftig motkritikk i Klassekampen.

Roll mente at den vedvarende latterliggjøringen av kunstnere er et politisk grep for å svekke venstresidas innflytelse.

Morten Traavik synes responsen på Meisingsets anmeldelse snarere bekrefter kritikken:

– Vi lever i et Disneyland for kulturarbeidere i Norge, sammenliknet med resten av verden. Her finnes det uvanlig gode finansieringsmuligheter, bevilgninger og frihet til å uttrykke seg – uten alvorlige konsekvenser. Bortsett fra å miste statsstøtte, sier han.

Etter å ha reist mye internasjonalt mener Traavik at deler av kunstmiljøet i Norge er blitt bortskjemt.

– Mange har glede av støtteordningene gjennom hele karrieren, uansett regjering. Likevel klager man på hvor høyredreid Norge er, og krever enda mer mobilisering på venstresida. For meg viser det bare hvor tjukke vegger det er i bobla de lever i.

Det hjelper lite med ­femti nyanser av melanin­kapital hvis alle ­stemmer SV.

Rykker ut mot «bortskjemte» kunstkolleger

– Den systematiske latterliggjøringen av kunst og kunstnere er en effektiv metode for å undergrave både velferdsstaten og venstresidas selvforståelse, sier regissør og dramatiker Pia Maria Roll.

Uttalelsen kommer i kjølvannet av Klassekampens to saker forrige uke om hvorvidt kunst og kultur fortsatt har en demokratisk funksjon.

Debatten ble utløst av en teateranmeldelse av Minerva-­skribent Kristian Meisingset. Han rettet kraftig kritikk mot forestillingen «Searching for Democracy 3.0» ved Det Norske Teatret, og omtalte den som en fullstendig mislykket kommentar til «det onde diktaturet og Trump».

Roll mener anmeldelsen inngår i et større mønster, der høyresida bevisst bruker kulturen som ideologisk slagmark.

– Kunstfeltet angripes ikke fordi det er irrelevant, men fordi det er helt sentralt i samfunnets idéproduksjon, sier hun.

Som eksempel på slike angrep viser Roll til hvordan Donald Trump sparket Carla Hayden som leder for USAs nasjonalbibliotek, og utnevnte seg selv til styreleder for Kennedy-senteret, et kulturhus i Washington DC.

– Poenget er krystallklart: Den som kontrollerer ideene, kontrollerer samfunnet, sier Roll.

Hun mener at det ikke er tilfeldig at mange kunstnere trekker mot venstresida.

Hvis Andresen vil ­skrive et teaterstykke om skatte­lette, skal ikke jeg stå i veien.

Vil ha mer politisk kunst­debatt

Av alle klassikere fra russisk 1800-tallslitteratur er kanskje ikke «Oblomov» (1859) av Ivan Gontsjarov den man først nevner. Men i Russland har romanen en helt spesiell posisjon.

– Selv om ikke alle russere har lest den, så kjenner alle til den, sier Russland-kjenner Iver B. Neumann.

Det skyldes at romanen ga opphav til begrepet 

, et ord som er like kjent i Russland som janteloven er her til lands. Når russere refererer til oblomovisme, viser man til en form for sosial lammelse som ble sett på som et særtrekk ved den russiske overklassen.

Men romanen handler om mer enn aristokratiske svakheter. Den speiler også dype trekk ved den russiske folkesjela.

Romanen følger den godhjertede Ilja Iljitsj Oblomov. I løpet av de femti første sidene klarer han ikke å komme seg ut av senga. Han mister kvinnen han elsker, Olga, til sin driftige venn, halvtyske Stolz. Svindlere utnytter hans godtroenhet og lurer den siste kopeken ut av hendene hans.

– Han er en floppfisker i en helt egen divisjon, forklarer Neumann.

– Han har aldri gjort et slag, han har aldri fått en ordentlig utdannelse, aldri lært å regne skikkelig. Han klarer ikke å komme seg ut av slåbroken sin.

På spørsmål om Oblomov er en småborger, sier Neumann at det er han definitivt 

Han er en storborger i den fransktalende overklassen. Og det er ikke nevrotisk usikkerhet som hindrer ham – han vil bare ha det behagelig.

En lat russer med stor sjel

– Er kunst og kultur viktig for demokratiet? Det er et interessant spørsmål vi ikke har gode svar på, sier Nils August Andresen, redaktør i Minerva.

Bakgrunnen er at Klassekampen i går omtale Minerva-skribent Kristian Meisingsets anmeldelse av teaterstykket «In Search of Democracy 3.0», som ble spilt på Det Norske Teatret tidligere i sommer. Anmeldelsen ble publisert 15. juni, og Meisingset ga forestillingen hard medfart.

Han beskrev den som «et helt uinteressant bidrag til kampen mot Trump og Det Onde Diktaturet», og hevdet at teaterfeltet er preget av ensrettede meninger. Han reagerte særlig på forestillingens pedagogiske ambisjon, og skrev at han «vil ha seg frabedt at de driver med demokratisk skolering».

Innlegget utløste en ­større diskusjon på Facebook om kunstens rolle i demokratiet.

Andresen mener at store deler av det organiserte kulturlivet bærer på en selvforståelse om at de spiller en viktig rolle for demokratiet.

– Er det egentlig sant? Er det sant at kunsten som ­produseres i Norge i dag, ­faktisk fyller denne funksjonen?

Han viser til at ideen om kunstens samfunnsrolle ofte brukes som et hovedargument for offentlig støtte til kunst og kultur.

Men Andresen stiller seg kritisk til om denne funksjonen faktisk blir oppfylt. Han trekker fram teaterforestillingen «In Search of Democracy 3.0» som et eksempel på hvordan politisk kunst ofte feiler i sin ambisjon om å være samfunnsrelevant.

Hvis kulturen ikke hadde hatt makt, hvorfor går autoritære ledere da så systematisk til angrep på den?

Savner kunst med breiere slagkraft

Kaller politisk teater naivt og selvrettferdig

– Jeg opplever ofte at teaterkunstnere kommer inn i samfunnsdebatten med en slags messiansk selvforståelse, sier lektor, forfatter og kritiker Kristian Meisingset.

15. juni anmeldte han teaterforestillingen «In Search of Democracy 3.0» på Det Norske Teatret i det konservative tidsskriftet Minerva. Anmeldelsen ble startskuddet for en engasjert diskusjon på Facebook om hvorvidt kultur har en reell og viktig demokratisk funksjon.

Forestillingen, et gjestespill fra Østfold Internasjonale Teater basert på et nederlandsk konsept, er blitt rost av mange – men Meisingset var lite imponert. Han beskrev den som «et helt uinteressant bidrag til kampen mot Trump og Det Onde Diktaturet».

– De skal «redde demokratiet» eller «stoppe polariseringen». Det er som om de ser seg selv som frelsere – og den holdningen kjente jeg sterkt på under forestillingen, sier han.

Meisingset har anmeldt teater for Minerva i over ti år, og har særlig vært opptatt av idégrunnlaget i scenekunsten – mer enn av det estetiske uttrykket.

Da han i 2023 anmeldte forestillingen «Det såkalla heisstykket» samme sted, kalte han den «antikapitalistisk propaganda» og stilte spørsmålet: «Hvorfor importerer norske teatre politiske forestillinger som er helt irrelevante for den norske samtalen?»

Ifølge Meisingset mangler også det aktuelle teaterstykket politiske kvaliteter.

– Kunst- og kulturlivet er en friere arena enn politikken. Der kan man uttrykke seg fritt, uten krav om representasjon eller hensyn til majoriteten. Det er viktig.

Kunst- og kulturlivet er en friere arena enn politikken.

Kaller politisk teater naivt

I november 1979 stormer en gruppe iranske studenter den amerikanske ambassaden i Teheran. De tok over 50 amerikanere som gisler. Studentene lette så gjennom dokumenter i ambassaden og oppdaget papirer som avslørte amerikansk innblanding i iransk politikk – særlig kuppet mot statsminister Muhammed Mossadegh i 1953.

De finner bevis for CIAs rolle i å fjerne en demokratisk valgt statsminister og gjeninnsette sjahen – persisk for konge – som de fleste iranere ser på som en undertrykkende diktator.

«En av studentene holdt et dokument opp i lyset og leste høyt: ‘Operasjon Ajax.’ Det var som en bombe eksploderte. Det som før hadde vært rykter og antakelser, lå nå foran dem – svart på hvitt. Der sto det, beviset: USA hadde styrtet Mossadegh.»

Slik åpner boka «All the Shah’s Men: The American Coup and The Roots of the Middle East Terror» (2003), skrevet av Stephen Kinzer. En bok skrevet spennende som en kriminalroman, samtidig som den kaster lys over skjulte historiske hendelser, mener journalist Sidsel Wold.

NRKs utenrikskommentator og tidligere Midtøsten-korrespondent er i en travel skriveperiode. Hun jobber nå med en bok om Israel, som skal ha tittelen «Israel: Et land i kamp med seg selv». Boka tar for seg de dype indre konfliktene som preger landet, som ifølge Wold er helt avgjørende for å forstå den politiske utviklingen.

På spørsmål om hun vil anbefale en bok som gir innsikt i dagens Israel–Palestina-konflikt, svarer Wold at det knapt finnes oppdaterte bøker per nå.

– Situasjonen endrer seg så raskt. Det er vanskelig for noen bok å holde tritt med utviklingen.

Hvis man likevel ønsker å lese noe politisk i sommer, anbefaler hun nevnte «All the Shah’s Men» – en bok som riktignok handler om Iran, men som ifølge henne gir viktig innsikt i hvordan vestlig innblanding har formet Midtøsten.

Når har Vesten noen gang hatt motiver som virkelig tjener folk i Midtøsten?

Kuppet som endret Midtøsten

Hva vi anser som vold, er i stadig forskyvning, mener Espen Stueland

Hva var konsekvensene av bruken av kjemiske våpen under Vietnamkrigen? Og hvilke følger fikk bruken av uranberikede våpen under Gulfkrigen på 1990-tallet?

Dette er spørsmål som akademikeren Rob Nixon utforsker i boka «Slow Violence and the Environmentalism of the Poor» (2011) – en bok forfatteren og miljøaktivisten Espen Stueland mener bare blir stadig mer aktuell, og som han har trukket fram i Klassekampens sommerserie «Leseliste for vår tid».

Stueland var en av initiativtakerne til Forfatternes klimaaksjon, og har engasjert seg i spørsmålet om hvilken rolle litteraturen kan spille i møte med klimakrisa.

Rob Nixon er nok ikke like kjent her til lands. Akademikeren underviser blant annet i fortellende sakprosa og miljøstudier ved Princeton University i New Jersey, USA.

Som engelskstudent ved Columbia-universitetet på 1980-tallet ble Nixon veiledet av Edward Said, og han opptok seinere professoratet til biologen Rachel Carson. Boka hennes, «Den tause våren», fra 1962 regnes i dag som en sentral tekst i miljøbevegelsens historie, og har hatt enorm betydning for en offentlig bevissthet om naturødeleggelser og kjemikaliebruk.

– Ifølge Thomas Hylland Eriksen var dette boka som for alvor vekket brei offentlig interesse for miljøspørsmål.

Stueland mener Nixons sørafrikanske bakgrunn preger både tematikken han utforsker og perspektivene han bringer til torgs.

– Et viktig poeng for Nixon er at mye økokritisk teori er sterkt vestlig orientert, konsentrert om miljølitteratur fra USA og Europa. Han snur perspektivet, og skriver hovedsakelig om aktivistiske forfattere fra det globale sør, sier Stueland og fortsetter:

Erstatning­ene ofrene har mottatt, har vært ubetydelige.

Miljøvoldens usynlige ofre

Barn i krigs­rammede områder bruker gaming som terapi

Nesten alle barn i dagens Norge spiller dataspill. Men for barn i det krigsrammede Ukraina har det digitale byggespillet Minecraft fått en helt spesiell betydning etter Russlands invasjon.

Ifølge The Guardian bruker flere barn spillet til å gjenoppbygge hjembyene sine – byer som nå bare eksisterer i minner og i Minecraft: Volnovakha, Sievjerodonetsk, Soledar, Marjinka, Bakhmut.

I samarbeid med Donetsk nasjonale tekniske universitet har en psykolog opprettet en egen Minecraft-server for barn som lever i isolasjon på grunn av krigen.

«De har et sterkt behov for å snakke – om smerte, frykt, urettferdighet og død. Og lek er barns språk», sier en representant fra prosjektet HealGame Ukraine til avisa.

Det er ikke bare barn i krigsrammede områder som bruker gaming som flukt fra virkeligheten. For mange barn og unge fungerer den virtuelle spillverdenen som et fristed når livet blir vanskelig, forteller Beate W. Hygen, seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning.

– Gaming byr på spenning, visuelle og lydlige inntrykk, og utfordringer som krever både konsentrasjon og raske reaksjoner. Når du spiller, blir du så oppslukt at du ikke har tid til å tenke på det som er vondt eller vanskelig, sier Hygen.

Hun forsker på hvorfor barn og unge spiller, hvilke konsekvenser spilling har – og mer på hvordan gaming påvirker livene deres.

Hygen viser til undersøkelse de gjennomførte om spillavhengighet blant unge. Mange svarte at de brukte spill som en måte å ta en pause fra hverdagen på.

Ofte er samtalene som oppstår under spillingen like viktige som selve spillet.

Finner roen i Minecraft

Saga Eline Jonsson

Selma Stormyren Larsen

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Norsk festivalsommer er for alvor i gang, og flere av de store festivalene har allerede pakket sammen telt og forsterkere. Juni har bydd på alt fra hardrock på Tons of Rock til stemningsfull indie på Bergensfest.

Mens artistene stemmer gitarene, har én gruppe tilsynelatende valgt å slå seg løs på annet vis: nemlig med småprat og skravling midt i konserten.

Musikkanmelder Petter Lønningen i Bergens Tidende tok nylig turen til en Aurora-konsert under Bergensfest, og han oppsummerte opplevelsen med tre velvalgte ord: «Hold kjeft, skravlebøtter.» Det er ikke første gangen det skjer: I 2019 fikk publikum i Bodø høre det direkte fra selveste Robert Plant, og seinere tok musiker Unni Wilhelmsen bladet fra munnen og hevdet at nordmenn er de verste i klassen på prating under konsert.

Hva har skjedd med festivalpublikummet? Stemmer skremmebildet? Vi har spurt årets festivalartister.

Hvordan vi oppfører oss på konsert, er ikke bare en detalj for Øystein Greni. Frontfiguren i Bigbang har i årevis irritert seg over publikums festivalmanérer – og han har sin egen teori om hvorfor det står så dårlig til.

– Det handler ikke om at folk er slemme eller vil ødelegge. Men mange skjønner rett og slett ikke hvor viktig konsentrasjon og ­tilstedeværelse er for det kunstneriske, sier han.

Ifølge Greni mangler vi i Norge en sterk tradisjon for lyttende konsertkultur. Resultatet? En publikumsatferd som minner mer om lørdagskvelden foran tv-en enn en levende musikkopplevelse.

– Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus. Folk skravler i vei og forstår ikke at de saboterer noe som kunne vært magisk, sier han.

Folk tror at de ser på Mesternes mester med potetgull og brus.

Selfies, skravling – og litt musikk?

– Du verden, så mange år vi har sølt bort – bare for å ende opp omtrent der vi startet, sier Pettersen.

Stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) uttrykker frustrasjon over framdrifta i arbeidet med Nationaltheatret. Etter mange år med utredninger og diskusjoner lanserte kulturminister Lubna Jaffery (Ap) på fredag omsider regjeringens beslutning i debatten om Nationaltheatrets skjebne.

Regjeringen går videre med «minimumsløsningen», som innebærer oppussing av hovedbygningen i sentrum og etablering av biscener andre steder i Oslo. Prisen er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner.

Pettersen er glad for at det ­endelig finnes et spor av retning i saken, men advarer mot at den foreslåtte minimums­løsningen vil gå ut over ­kvalitetene ved dagens teaterhus.

– Gitt de fysiske begrensningene i det gamle bygget vil det uansett bli en svekkelse av teateraktiviteten i Oslo sentrum, sier han.

Pettersen er særlig skuffet over at innspillet med tittelen «Ny framtid for Nationaltheatret», utformet av en gruppe bestående av blant andre Ellen Horn og Erik Rudeng, ble avvist så tidlig i prosessen.

– Jeg hadde håpet at det forslaget fikk en mer grundig vurdering før det ble forkastet. Det er ikke åpenbart at den nye løsningen blir ­rimeligere, og den medfører dessuten en flytting av funksjoner bort fra bykjernen, sier han.

Jeg mener det er fornuften som har vunnet.

Skuffet over at tilbygg skrotes

Johan Fredrik Grøgaard var aldri tannlegenes tannlege. Han var forfatterens forfatter. Etter femten år i praksis la han tannlegeboret på hylla – og så seg ikke tilbake. Da hadde han allerede vært tannlege for ­Tarjei Vesaas i Vinje, og han visste mer om dikterens tannstatus enn de fleste.

Parallelt skrev han «Dyvekes grav», en eksperimentell roman som i 1967 innbrakte ham Tarjei Vesaas’ debutantpris. Innen den tid hadde han fått et første glimt inn i forfattersjelas dyp.

– Han hadde vært inne i munnen på Tarjei Vesaas. Han kunne bekrefte at tennene satt som de skulle. Alt var på stell – akkurat som resten av Vesaas, sier poet og oversetter Jan Erik Vold om sin mangeårige kollega og venn.

For ti–tolv år siden forsøkte Vold å få utgitt en samling av Grøgaards uutgitte tekster, men responsen den gang var lunken. Da Grøgaard fylte 90 år i fjor høst, fikk prosjektet ny aktualitet – og nå, med utgivelsen av «Fremtidens Skifore», er han igjen blitt aktuell, etter mange år ute av bokhandlene. Dessverre rakk han aldri å oppleve utgivelsen. Grøgaard døde 12. april i år.

– Jeg samlet tekstene fordi han selv aldri ville tenkt på å gjøre det. Som kollega og venn tok jeg på meg oppgaven, sier Vold.

Grøgaard var en beskjeden skikkelse – men en helt sentral stemme i norsk litteratur. Han var redaktør for de to viktigste litterære tidsskriftene i etterkrigstida, Vinduet og Basar, og etterlot seg en omfattende produksjon som favner oversettelser, biografier, dikt, romaner og kritikk. Han gjendiktet Shake­speare, oversatte ungdomsromaner og skrev med en språklig presisjon som gjorde inntrykk – ofte under psevdonymer som Dick Halvorsen eller Johs. Ferdinand Grande.

– For meg var han en av de største stilistene i norsk litteratur på 1900-tallet. Han og Gunnar Larsen. Sånn er det, slår Vold fast.

Vesaas’ tannlege og gapskrattende poet

Mylena Kifle

Den britiske stats­ministeren går ut mot Øya-aktuelle artister. Det advarer jurist mot

«Fuck Keir Starmer», skrek publikummet under Knee­caps konsert på Glaston­bury-festivalen lørdag. Den britiske statsministeren hadde før festivalen sagt at han ikke synes den politiske rapgruppa burde fått lov til å spille på Glastonbury.

Liam Óg Ó hAnnaidh, kjent som Mo Chara, i Kneecap er nemlig tiltalt for et terrorlovbrudd etter å ha viftet med flagget til terrororganisasjonen Hizbollah på en konsert i fjor.

Nå er gruppa igjen i hardt vær. Under lørdagens konsert fikk de publikum til å rope «fri Palestina» og anklaget Israel for folkemord. Det britiske politiet undersøker nå videoopptak av opptredenen til Kneecap og av opptredenen til Bob Vylan.

Pønkduoen Bob Vylan skal ha ropt «fri, fri Palestina» og «død, død over IDF» under sin opptreden.

At statsministeren blandet seg inn i Glastonburys program, får flere til å reagere.

– Som statsleder skal du være forsiktig med å ta til orde for forhåndssensur, sier jurist Anine Kierulf.

Hun synes ikke Kneecaps uttalelser under festivalen er særlig oppsiktsvekkende. Kierulf sammenlikner uttalelsen «fuck Keir Starmer» med da den norske artisten Kamelen sa «fuck politiet» under en konsert.

– Det er åpenbart lovlig og rettslig sett helt ukontroversielt, sier hun.

Som statsleder skal du være forsiktig med å ta til orde for forhåndssensur.

– Ikke noe Starmer bør ha så mange meninger om

Rikke Løe Hovdal

I et rosa bygg i Homansbyen som huser både psykiatere og sexologer, har også et uavhengig magasin funnet seg et krypinn.

– Egentlig gir det mening at vi holder til her, sier Julie Brundtland, fotograf og bilderedaktør.

– Først og fremst er vi et stort selvutviklingsprosjekt.

Hannah Bull Thorvik

Artikler

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Festivaldilemmaet

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.

Analogt foto er blitt trendy igjen

Norsk kulturliv lever i et Disneyland, mener kunstner Morten Traavik.

Vil ha mer politisk kunstdebatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremadstormende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunstfeltets selvforståelse som demokratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrettferdig

Kuppet som endret Midtøsten

Hva vi anser som vold, er i stadig forskyvning, mener Espen Stueland

Barn i krigsrammede områder bruker gaming som terapi

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Skuffet over at tilbygg skrotes

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlegeboret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Den britiske statsministeren går ut mot Øya-aktuelle artister. Det advarer jurist mot

Tidsskriftet Sivilisasjonen har femdoblet lesermassen etter Nerdrum-serien. Nå satser de på bønder, enderim – og kyssekonkurranser.

Fyllameldinger og klapptelefoner

50 år siden P.G. Wodehouse: I en forjævlig verden lokker det med et litterært univers helt uten ondskap

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

For seks år siden forsvant en rekke norske kulturtidsskrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyllene.

Når teknologi blir horror

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

Norsk litteratur er fiksert på dårlige mødre og fedre, mener Thomas Espedal. Han vil heller skrive godt om naturen.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvit­vas­king, globale penge­strøm­mer og Silicon Valley-preget arbeids­kultur.

Catriona Shines roman om en norsk bygård er blitt hyllet i irske medier

De som leser skjønn­lit­te­ratur, har høyere verbal intel­li­gens, ifølge ny forskning. Men lang­les­ning er en utdøende kunst, tror professor.

Festival­dilemmaet

Motta­kelsen av «Verdens verste menneske» gjen­spei­ler på inter­essant vis hvor for­skjel­lig vi oppfatter virke­lig­heten.

Analogt foto er blitt trendy igjen

Norsk kulturliv lever i et Disneyland, mener kunstner Morten Traavik.

Vil ha mer politisk kunst­debatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremad­stor­mende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunst­fel­tets selvfor­stå­else som demo­kratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrett­ferdig

Kuppet som endret Midtøsten

Hva vi anser som vold, er i stadig for­skyv­ning, mener Espen Stueland

Barn i krigs­rammede områder bruker gaming som terapi

Dårlig konsert­kultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Skuffet over at tilbygg skrotes

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlege­boret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Den britiske stats­ministeren går ut mot Øya-aktuelle artister. Det advarer jurist mot

Tids­skrif­tet Sivi­li­sa­sjonen har femdoblet leser­massen etter Nerdrum-serien. Nå satser de på bønder, enderim – og kysse­kon­kur­ranser.

Fylla­mel­dinger og klapp­te­le­foner

50 år siden P.G. Wodehouse: I en forjævlig verden lokker det med et litterært univers helt uten ondskap

– Norge gjør seg selv til utdannings­sektorens svar på Temu

For seks år siden forsvant en rekke norske kultur­tids­skrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyl­lene.

Når teknologi blir horror

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkka­gra­vere.

«Kanskje er å bygge modellfly like viktig som å lese?»

Norsk litteratur er fiksert på dårlige mødre og fedre, mener Thomas Espedal. Han vil heller skrive godt om naturen.

Sofie Malmborgs roman «Gaven» handler om hvitvasking, globale pengestrømmer og Silicon Valley-preget arbeidskultur.

De som leser skjønnlitteratur, har høyere verbal intelligens, ifølge ny forskning. Men langlesning er en utdøende kunst, tror professor.

Festivaldilemmaet

Mottakelsen av «Verdens verste menneske» gjenspeiler på interessant vis hvor forskjellig vi oppfatter virkeligheten.

Vil ha mer politisk kunstdebatt

Romanen «Oblomov» utforsker spenningen mellom den russiske folkesjela og et moderne, fremadstormende Europa.

Minerva-redaktør Nils August Andresen utfordrer kunstfeltets selvforståelse som demokratisk bærebjelke. Han får motbør fra kulturtopp.

Kaller politisk teater naivt og selvrettferdig

Hva vi anser som vold, er i stadig forskyvning, mener Espen Stueland

Barn i krigsrammede områder bruker gaming som terapi

Dårlig konsertkultur: – Folk tror at de ser på «Mesternes mester» med potetgull og brus, sier Øystein Greni

Johan Fredrik Grøgaard (1934–2025) la tannlegeboret bak seg og plukket opp pennen. Nå utgir Jan Erik Vold en bok med hans uutgitte språkleker.

Den britiske statsministeren går ut mot Øya-aktuelle artister. Det advarer jurist mot

Tidsskriftet Sivilisasjonen har femdoblet lesermassen etter Nerdrum-serien. Nå satser de på bønder, enderim – og kyssekonkurranser.

Fyllameldinger og klapptelefoner

– Norge gjør seg selv til utdanningssektorens svar på Temu

For seks år siden forsvant en rekke norske kulturtidsskrifter fra Narvesen. Nå er Prosa tilbake i bladhyllene.

Hun kunne ha drept Hitler, men ble i stedet ble dronninga av møkkagravere.