Annenhver uke tar jeg ut mye innebygd frustrasjon på en tilfeldig mann i alderen 25–50 år med fløyte i munnen og to kort, et gult og et rødt, på innerlomma. Av og til skammer jeg meg litt over mitt eget temperament, andre ganger er det helt berettiget. Fra 100 meters avstand har jo jeg åpenbart bedre forutsetninger til å vurdere om spilleren på vårt lag var i offside eller ikke. Når det går dårlig med laget mitt – og det gjør det virkelig for tida – virker alle beslutninger å gå feil vei. «Han klepper’n jo ned!», «Det må da være kort!», «Er du blind, eller?», kan jeg finne på å rope. En eller annen gang må jo bare dommeren la seg påvirke av oss som står på tribunen.