Eg veit ikkje kor mange gonger eg sat eg på kjøkenet til mormor med barnet mitt på fanget mens ho og mor krangla bortved komfyren eller oppvaskbenken. Eg tykte synd på mor, samtidig som eg irriterte meg over at ho alltid måtte terga mormor på seg. Eg syntest mormor var for hard, og hadde fullstendig gløymt at eg hadde vore med på å hiva ut lenestolane hennar for å gje plass til møblementet til mor. Eg var svært trøytt, og ungen min var uroleg. Eg kviskra til han at me måtte berre vera der litt til, sånn at det kvalifiserte for besøk. For dersom eg kunne kritiserast for berre så vidt å ha vore innom, ville mor krevja at eg skulle koma tilbake snarare enn eg orka.