Av mormor husker jeg best måten hun serverte smør: som små gule bølger, forsiktig skrapt fra pakken med en skje og deretter dandert på et lite glassfat. Jeg husker lukten av mel og rosiner i spiskammerset hennes, og jeg husker klirringen av glass og porselen som lød fra skapet i stua når noen gikk over gulvet. Hjemme hos henne var alt perfekt, det var nypusset og strøket og med tellekanter, og noen ganger fikk jeg en femtilapp i hånda når vi skulle dra. Men jeg snakket aldri med henne. Selv om jeg var voksen da hun døde, hadde vi aldri noen gang en samtale.