Årets Cannes-festival har vært en spesiell affære. Det hviskes om «tidenes dårligste årgang», men det gjør det jo ofte. Festivalsjef Thierry Frémaux har åpent innrømt at programmet er så intendert apolitisk som overhodet mulig. Det er en ærlig sak, og problemet ligger uansett annetsteds: Hvis Cannes er et barometer for hvor nivået på kunstfilm med relativt høye budsjetter ligger, er det lavtrykk for nye idéer og høytrykk for gjenbruk av estetiske strategier som for lengst har blitt uttømt (akkurat nå: enhver form for dyrking av «trashestetikk»), og man lurer på om festivalen offisielt har blitt forbigått av biennalen i Venezia.