Jeg vokste opp på et lite fisker­småbruk på 1950-tallet, der antallet bøker kunne telles på to hender – og der «unødig lesing» («morskapslesing») ble sett på med stor skepsis. Spesielt farlig var romaner. Én ting var at vi kunne ødelegge synet i det dimme skinnet fra parafinlampa, eller forstyrre nattesøvnen. Verre var at lesing lokket til lediggang. Til skrekk og advarsel ble det fortalt om en kar i nabogrenda. Han var ofte samtaleemne fordi han etter sigende aldri hadde gjort et dags arbeid, men bare ligget på loftet og lest. Han var visstnok folkesky, og de som hadde sett ham, sa han var huløyd og hulbrystet, fåen og blek. Mest lignet han et levende lik, eller «et lesende lik», ble det sagt. Slik måtte ikke vi bli.