Artikler
Klokkene ringer
Veien til fornyet tillit mellom Damaskus og den kurdiske befolkningen blir stadig lengre.
Folkerett på Løkke og fromme
Artikkel 5 og Grønland
I sitt innlegg om Nato-traktaten og Grønland (Klassekampen 7. januar) ser Ragnar Nordgreen ut til å slå seg til ro med at Natos kollektive forsvar gjennom artikkel 5, som skal være i samsvar med artikkel 51 i FN-charteret, vil komme Kalaallit Nunaat, eller Grønland (og kolonimakta Danmark), til unnsetning. Men Natos artikkel blir vedtatt med konsensus. «Det nordatlantiske råd, ofte kalt Rådet, er NATOs høyeste politiske organ, og det er også her enhver beslutning om å ta i bruk Artikkel 5 tas. I Rådet tas alle beslutninger ved enstemmighet. Dersom Artikkel 5 blir tatt i bruk er det likevel opp til hver enkelt medlemsstat å bestemme hva slags form for bistand de vil gi landet som er angrepet – ingenting i Artikkel 5 forplikter medlemsstatene til å yte militær bistand», fastslår undervisningsopplegget til Folk og forsvar. Hvordan tenker Nordgreen seg at USA skal støtte et vedtak om å iverksette artikkel 5 mot seg selv? Dette er ikke et militært, men et politisk spørsmål. Idet det blir et militært spørsmål, ryker Nato og artikkel 5.
USAs planlagte kupp
Svar til Bye
På villspor i Venezuela
Jon M. spiste ikke hamster
Nei, kjære Marte Michelet, din far spiste ikke hamster med maoistene i Peru da han, Tron Øgrim og Olaf Svorstøl Sierraalta besøkte Partido Comunista del Perú – Patria Roja (Rødt Fedreland) som ble ledet av Alberto Moreno (selvsagt dekknavn) i november/desember 1982 (omtalt i Klassekampens Bokmagasinet 11. oktober). Kameratene fra Patria Roja tok representantene fra AKP (m-l) med til en restaurant i Lima som serverte inkaretten marsvin (Cavia porcellus), ikke gullhamster (Mesocricetus auratus). «Bare i Peru er det beregna at hele 65 millioner dyr blir spist årlig,» ifølge Store norske leksikon. Men din far Jon M. feiga ut fordi han tenkte på hvor lei døtrene hans ville bli.
Trumps fredsløsning for Gaza er utformet på Israels premisser og undergraver alle internasjonale kjøreregler.
Rød krigsalarm i Europa
Ingen sikkerhetsgarantier uten gjensidighet
Ukrainas krig
«Krigene i Ukraina og Midtøsten er to forskjellige situasjoner, som førte til forskjellige reaksjoner,» skriver Odd E. Rambøl (Klassekampen 2. juli). Det er jeg enig i, og skal heller ikke gå i rette med Rambøls febrilske forsøk på å reinvaske sitt Ap med hensyn til regjeringas reaksjoner på Israels folkemorderiske krig i Gaza eller bombekrigen mot Iran. Det er neste setning i innlegget som bør vekke harme: «Russland angrep Ukraina, og hadde overfallet på Kyiv lykkes, så hadde Ukraina i dag vært et lydrike under Putin.» Dette er ikke bare politisk og militært feil; dette er en uhyrlig nedrakking av Ukrainas motstandskamp og ukrainerne selv. Hva får Rambøl til å tro at ukrainerne hadde underkastet seg et russisk marionetteregime i Kyiv og blitt lydrike under Putin? Hvorfor skulle ukrainerne ikke ha støttet opp om president Volodomyr Zelenskyjs regjering og generalstaben fra et nytt hovedkvarter i Lviv eller et annet sted vest i Ukraina? Påstanden blir gjentatt til stadighet på politisk hold, inkludert av Rødt: «Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner» (Rødts landsmøte 2023). Dette er en villfarelse som er ladet med Nato-propagandisk ammunisjon som i dag gjennomsyrer det meste av Vesten og får Nato-landene til å vedta fem prosent av BNP til sitt krigsarsenal ut fra den samme vrangforestilling om av «våpen er veien til fred» – og ikke til enorm krigsprofitt (jf. Norges våpeneksport økte til 16,7 milliarder i fjor) og kraftige sosiale nedskjæringer. Russland forsøkte å innta Kyiv.
Lovlig seint, Eide
Varsko for Vestbredden
Farlig skritt i feil retning
Fordriving som verdigrunnlag
Den norske regjeringen og Oljefondet burde lytte til den jødiske skriftlærde Hillél hazzakén (Hillél den eldre) som levde fra cirka 70 år før Kristus til cirka år 10 da den veslevoksne Jesus vandret rundt i templene og belærte de fariseiske lærde. Hillél som ble født i Babylon av kong Davids ætt, er tilskrevet det betimelige spørsmålet: «Om ikke nå, når?» som den italienske kjemikeren Primo Levi (1919–87) som overlevde Auschwitz, brukte som tittel på sin gripende roman «Se non ora, quando?» (i norsk oversettelse 1987: «Besøkelsestid») i 1984, tre år før tungsinnet over verdens utvikling tok hans liv. For om tida ikke nå er inne for å boikotte Israel, når, slik Kjell Stephansen, nestleder i Palestinakomiteen, så grundig argumenterer for i Klassekampen (12. mai). I sin debatterte Med andre ord-tekst (10. mai) skriver professor i statsvitenskap, Bernt Hagtvet: «Blir det en de jure annektering [av Vestbredden], mener jeg Norge bør bryte de diplomatiske forbindelsene med landet og gjennomføre full boikott.» Israel er i dag «en slags proto-fascisme», mener han etter å ha fastslått at Israel bedriver folkemord på Gaza. Men hvorfor vente på at proto-fascismen har blitt rein, fullskala fascisme (om nå det er det rette begrepet å bruke om Israels etnoreligiøse og -nasjonalistiske ideologi og folkemorderiske strategi)? Og hva med Vesten, inkludert Norge, som fortsatt er Israels allierte i dag så lenge Vestens handlinger er fortsatte våpenleveranser, økonomiske forbindelser og investeringer? «De ekstreme i Israel har (ennå) ikke turt å omtale palestinerne i rasetermer (‘Untermrnschen’)», skriver Hagtvet. Ikke som statsautorisert ideologi, men ellers i ord og handling. Det fins et utall uttalelser fra israelske ministre, politikere og generalstaben, som ofte marsjerer rett inn i politikken etter sine militære karrierer, om palestinere/arabere med «terrorgener» og andre genmessige defekter som gjør den til «ville dyr».
Atomvåpen på vei østover?
Med imperialismen mot imperialismen
Svar til Byrkjeland
Brutt våpenpraksis
Finn Olav Rolijordet (6. november) mener jeg har falt i min egen forenklingenes forbannede felle når jeg viser til at Nato-landet Norge har brutt sitt stortingsvedtak fra 1935 om salg av våpen til land i krig eller borgerkrig. Han viser til vilkårene i vedtaket: legal forsvarskrig og leveranser til legale regjeringer. Våpen til Ukraina er derfor «helt innafor», konkluderer han. Men vedtakets bokstav var aldri mitt anliggende, selv om «forankringen i folkeretten» ble fjernet i 1959 da en forsinket last med ammunisjon til Cubas diktator, general Fulgencio Batista, kom fram til Havanna etter revolusjonen. Det håpet jeg ville framgå av innlegget. Det jeg vil ha fram, er at Norge nå har brutt en selvpålagt, uavhengig praksis, slik Norge nå har vraket sin basepolitikk og lar USA undergrave landets politikk med hensyn til atomvåpen og lagring av våpen ved å godta å ikke ha innsyn. Rødt har markert seg tydelig mot basene. Det kan være verdt å minne om at kravet om innsyn i hvorvidt USAs krigsskip hadde atomvåpen om bord eller var atomdrevne når de anløp havner i New Zealand, førte til at USA sa opp militæravtalen med New Zealand i alliansen ANZUS (Australia, New Zealand, USA) i 1984. Rødt og SV har derimot vært med på at Nato-landet Norge bryter praksisen med våpenleveranser i en verdenssituasjon der Nato-landene pumper våpen inn i Ukraina – hvilket USA og Storbritannia gjorde før Russlands angrep i februar 2022. I landsmøtevedtaket om Ukraina fra april i fjor dekker Rødt seg bak besvergelsen om at «våpendonasjonene (skjer) direkte av Norge eller i samarbeid med andre land, ikke av Nato» – hvilket da var standardpraksis i Nato.
Forenklingenes forbannelse
Ikke rom for tvil
Hamas taper militært, men kan oppnå flere av sine politiske mål med å sette en ny dagsorden for Palestina.
Sendingen av våpen til Israel bryter vilkårene i amerikansk lov
Haiti venter på presidentråd, og at det blir tatt internasjonalt grep om sikkerheten i landet.
Kriminelle gjenger har tatt over Haiti og krever at statsministeren går av. FN står rådvilt tilbake.
