Leder

En enorm utfordring

Fremskrittsparti-leder Sylvi Listhaug har brukt opptakten til årets 1. mai-markering til å gå til frontalangrep på Arbeiderpartiet. Budskapet hennes er at Frp har tatt over Aps rolle som partiet for vanlige folk. «Ap, som ble stiftet for småkårsfolk i 1887, har nå blitt den eliten de den gangen kjempet mot», sier Listhaug til VG. Dette budskapet skal hun framføre når hun entrer taler­stolen 1. mai, sier hun. Det skjer ikke på Youngs­torget i Oslo, men på Frps landsmøte, som åpner nettopp på arbeidernes internasjonale kampdag. Partiet som da samles, har vinden i ryggen. På målingene har Frp lenge vært Norges desidert største parti. Det er derfor en selvsikker Listhaug som utroper seg til folkets dronning 1. mai.

«Listhaugs fortelling om landet har fått feste seg.»

For arbeiderbevegelsen og den breie venstresida er Frps vekst en enorm utfordring. Partiets politikk vil føre til mer usikkerhet for folk i arbeid. Frps kjernesaker, kutt i skatter, avgifter og offentlig sektor, vil dessuten svekke Norges evne til å gjøre de høyst nødvendige oppgavene velferdsstaten har påtatt seg for trygghet, omsorg, helse og utdanning. Likevel er det ikke slik en stor del av Norges befolkning ser på saken. Det ser snarere ut som Listhaugs fortelling om alt som er galt i landet, har fått feste. Den handler om en sløseristat, som ødelegger for næringsliv i distriktene og nærmest napper penger ut av lomma på folk flest.

Hvordan har det endt sånn? Oppslutningen om velferdsstaten er sterk i Norge. Folk ønsker trygghet i sykdom, hender i eldreomsorgen og en god pensjon. Velferdssamfunnet er også grunnmuren for utviklingen av norsk næringsliv. Likevel har vi de seineste årene tillatt at Listhaugs bilde av sløserinasjonen Norge, har fått bite seg fast. Og kanskje er det ikke så rart ettersom sosialdemokratiske partier har brukt så mye av de siste tiårene på å framstille offentlig sektor som lite bærekraftig? Seinest denne uka justerte Ap sykelønnsordningen i arbeidsgivers favør, stikk i strid med fagbevegelsens ønsker. Fremskrittspartiet er ikke partiet for vanlige folk, men har et momentum akkurat nå. Utfordringen framover er å stikke hull på ideen om at offentlige utgifter ikke er annet enn et endeløst tapsprosjekt.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.