Leder

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.»

«Drømmen om en bedre verden henlegges til den himmelske sfære.»

Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se. Det han reagerte på, var en «forvrengt oppfatning av nasjonale prioriteringer». Mange på venstresida vil se på Artemis II-ekspedisjonen – som ble avsluttet med en vellykket «splashdown» i Stillehavet natt til lørdag – med en tilsvarende ambivalens. At vi katapulterer oss selv ut i rommet, er en naturlig konsekvens av det dirrende «hvorfor» som til alle tider har drevet mennesker til å skue mot stjernene. Samtidig klinger det hult av de idealistiske frasene som omgir fesjået. Slik månelandingen i 1969 ga Richard Nixon en anledning til å snakke om noe annet enn Vietnam, kommer Artemis II som en beleilig distraksjon fra Donald Trumps mange miserer ute og hjemme. Dagens romprogram har dessuten en sterkt kommersiell side. Nasa samarbeider tett med Elon Musks SpaceX og Jeff Bezos’ Blue Origin, som begge satser på romturisme. Musk ønsker til og med å bygge datasentre på Mars.

Da Sputnik 1 ble sendt i bane rundt jorda i 1957, slo Hannah Arendt fast at det var en begivenhet på nivå med atomspaltingen. Filosofen var likevel ikke overvettes begeistret: At menneskene ønsket å «unnslippe jordas fengsel», var noe helt nytt. På dette punktet har romferden nemlig den samme ideologiske funksjonen som religionen: Den henlegger drømmen om en bedre verden til den himmelske sfære. Men menneskehetens problemer må løses på bakkenivå, skritt for skritt og under én atmosfæres trykk.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.