Leder

Enorm risiko

I første episode av Klassekampens nye utenrikspodkast, «Debrif», forteller statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) at beslutninger i USA i dag blir tatt på en helt annen måte enn tidligere. Tradisjonelt diplomati er mindre relevant, og «små kretser på toppen tar alle substansielle avgjørelser». I forkant av angrepet på Iran ble kretsen snevret enda mer inn. Flere av president Donald Trumps aller nærmeste allierte advarte ham mot å gå til krig i tida før det første angrepet, viser en større sak i New York Times. Både utenriksminister Marco Rubio og visepresident J.D. Vance uttrykte sterk skepsis til de israelske lokkescenarioene om rask regimekollaps. Da den høyreorienterte politiske aktivisten og kommentatoren Tucker Carlson ringte Trump et par uker før krigen startet med samme budskap, svarte presidenten: «Jeg vet du er bekymret, men det kommer til å gå bra.» Carlson spurte hvordan han kunne være så sikker på det. «Fordi det alltid gjør det», svarte Trump.

«Én makt har fått bygge seg enormt sterk.»

Trump er ikke vant til å få nei, og han forventer at alt han tar i blir en suksess. Går noe skeis, er det noen andres skyld. Når han nå har gjort seg avhengig av en våpenhvile for å få åpnet Hormuzstredet – et problem hans egen krig har skapt – raser han mot alle og enhver som har talt ham imot. På sitt eget sosiale medium Truth Social melder presidenten at tidligere støttespillere har «lav IQ», mens USAs Nato-allierte «var der ikke da vi trengte dem, og de vil ikke være der om vi trenger dem igjen». Både Frankrike og Spania nektet USA å bruke deres luftrom til angrep på Iran. I torsdagens møte i Det hvite hus var Nato-sjef Mark Rutte antakelig like innsmigrende som han pleier, men måtte like fullt tåle én time utskjelling. Trump benytter også anledningen til å minne om at han enda ikke har fått Grønland, «det store, dårlig styrte stykket av is».

Situasjonen viser risikoen i Nato-strukturen. Én makt har fått bygge seg enormt sterk og i realiteten fått blankofullmakt til ødeleggende felttog og krigsforbrytelser. Om USA nå trekker seg fra Nato, må ikke nye sikkerhetsstrukturer ha innbakt samme feil. Norsk trygghet kan ikke være basert på underdanig smisking med andre makters herskere. I dag holder én manns skiftende lune verden i sine hender.

Leder

Vel blåst

Lønnsoppgjøret for industrien, det såkalte frontfaget, endte med enighet mellom Fellesforbundet og Norsk Industri om en lønnsramme på 4,4 prosent, hvorav 1,9 tas ut i sentrale tillegg. Det tilsvarer et tillegg på 6,50 kroner i timen og gir en vanlig lønnsmottaker rundt 12–13.000 kroner i året. Altså drøyt en tusenlapp i måneden. I tillegg kommer det såkalte overhenget, altså lønnsøkning fra i fjor, som gir full effekt først i år. Det resterende av den totale lønnsramma, 1,2 prosent, må tas ut i lokale lønnsforhandlinger. Like viktig er det at de lavest lønte får et ekstra tillegg på 4 kroner i timen.

Orbáns tid er over

Victor Orbáns 16 år lange statsministerperiode i Ungarn er over. Opposisjonspartiet Tisza sikret seg i valget søndag en såkalt supermajoritet i parlamentet og er dermed også i posisjon til å endre grunnloven. Flere av lovene innført av Orbáns parti Fidesz risikerer dermed å bli endret. Mottakelsen av valgresultatet utenfor Ungarns grenser er dypt politisert. Mens Brussel jubler, sørger Orbáns politiske allierte i Europas nasjonalkonservative partier. «Orbán var den eneste lederen med baller i EU.

Månesyke

15. juli 1969, samme dag Apollo 11 skulle starte sin ferd mot månen, kom et besynderlig følge til Cape Kennedy i Florida: Et titall svarte familier nærmet seg oppskytningsbasen i vogner trukket av muldyr. Flokken ble ledet av baptistpresten Ralph Abernathy, som året før hadde holdt Martin Luther King jr. ­i armene mens han blødde i hjel. Nå hadde Kings etterfølger en høne å plukke med Nasa. «Jeg er kommet hit», sa han til de frammøtte, «for å demonstrere sammen med fattige mennesker mot den ­tragiske og utilgivelige kløfta mellom USAs ­teknologiske evner og vår sosiale urettferdighet.» Abernathy ble ikke værende for å se rakettoppskytningen, men som mattelærer hadde han ikke noe imot måneferden per se.