Leder

Vanskelige samtaler

Mari Skurdal

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv.

«Spørsmålet er hvor mye lovnader fra Israel er verdt.»

For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA. Når utsendinger fra USA og Iran i dag møtes i Pakistans hovedstad Islamabad for å starte forhandlinger om en avtale som kan stanse krigen, vil spørsmålet om Israels framferd i Libanon stå sentralt. Israel avviser bestemt at invasjonen i Sør-Libanon og bombetoktene rundt i landet skal inngå i noen avtale. Spørsmålet er uansett hvor mye lovnader fra Israels regjering er verdt. Våpenhvilen i Gaza hindrer ikke Israel i å fortsette bombingen og likvideringene i området. Det uten at Donald Trumps fredsråd, som har fått mandat fra FNs sikkerhetsråd til å håndheve fredsavtalen i området, løfter en finger for å stanse handlingene.

USAs fremste mål med forhandlingene er å få åpnet Hormuzstredet, slik at skipstrafikken igjen kan gå fra Persiabukta og ut til verdensmarkedene. Sånn sett er krigen en total fiasko for USA, som nå må forhandle for å snu en situasjon landet selv har skapt. Israel synes mindre interessert i å avhjelpe verdensøkonomien eller andre lands interesser. I stedet framstår Israels regjering nærsynt opptatt av sin egen doktrine, som går ut på at landets sikkerhet kun sikres militært og gjennom mer eller mindre konstante angrep og okkupasjon. Israel er i dag en uberegnelig fare for sine naboer, men også for muligheten til å få en slutt på krigen i Midtøsten.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth