Leder

Kostbar nedkjøling

Mari Skurdal

Når Norges Bank i årets første pengepolitiske rapport skriver at Norges høye rente de siste årene har bidratt til «å kjøle ned økonomien», er det i realiteten økt ledighet den peker på. Sånn er logikken i pengepolitikken: Høyere ledighet fører til at det er flere søkere på hver jobb, og da presses lønningene ned og dermed også prisveksten. Norges Bank har i sitt mandat å bidra til at flest mulig er i jobb. Det ender likevel med at inflasjonsmålet blir det viktigste. Det til tross for at «usikkerhet» er et av de mest brukte ordene i årets rapport. Krigen i Midtøsten kaster nemlig lange skygger inn i norsk økonomi, og uansett om den avsluttes rask, vil konsekvensene strekke seg langt inn i framtida.

«Må vanlige folk ­miste jobben for å dempe prisveksten?»

LO har de siste årene blitt en sterk kritiker av å løse utenlandsimportert inflasjon med rentehevinger. Organisasjonen peker på at høy rente påvirker arbeidsfolk ganske direkte, enten ved at de får høyere bo­­utgifter eller mister jobben. Samtidig er det lite sannsynlig at norske rentehevinger påvirker importert prisvekst, mener LO. Uttalelsene blir stort sett føyst vekk av andre samfunnsøkonomer. I Dagens Næringsliv mener professor Kjetil Storsletten at slike utsagn var det dummeste han hadde hørt. Men LO står ikke aleine. Økonomer som er mer orientert mot rettferdig fordeling, påpeker at det fins mange andre måter å dempe prisvekst på – og dessuten at det ikke bare er folks kjøpekraft som fører til økte priser. I 2023 viste Statistisk sentralbyrå at inflasjonen i Norge var drevet opp av at selskaper økte profittmarginene sine, såkalt grådighetsinflasjon. Også økt aktivitet i olje- og gassektoren, som vi nå får som følge av krigen mot Iran, øker prisveksten.

Til sjuende og sist handler det også om rettferdighet: Må vanlige folk miste jobben og få skyhøye boutgifter for å dempe prisveksten? Eller kan vi også prøve andre virkemidler, som kan bidra til en mer helhetlig og rettferdig stabiliseringspolitikk? I en tid hvor den ene krisa avløser den neste, er dette uunngåelige diskusjoner. Kanskje ville ortodokse økonomer vært mer åpne for alternativer om det var slik at de måtte gå først når ledigheten ble presset opp.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth