Leder

Post festum

Bendik Wold

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert.

«1500 røde postkasser forsvinner fra danske gater og torg.»

Argumentet for å droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka. Dette var noe av bakgrunnen for at et utvalg i fjor foreslo å droppe postkasselevering og i stedet la publikum hente brevene sine på «betjente postpunkt», for eksempel i dagligvarebutikker. Forslaget ble heldigvis avvist av regjeringen, men samferdselsminister Jon-Ivar Nygårds skisse til kompromiss – brevombæring én dag i uka – er heller ikke noe å juble over. En reduksjon av tilbudet vil spesielt ramme 600.000 nordmenn som regnes som «ikke-digitale eller digitalt sårbare». Men straks strømmen går eller mobilnettet kollapser, er vi alle sårbare. Derfor er det en dårlig idé å bygge ned det eneste landsdekkende fysiske distribusjonsnettet vi har.

Brevombæring er viktig nettopp i et beredskapsperspektiv. For to år siden brakte Frifagbevegelse en lengre reportasje fra Ukraina, der postbudene går omkring med skuddsikre vester. Det statlige postvesenet bidro med vogntog og tusener av ansatte under evakueringen fra okkuperte områder i 2022. «En av fordelene ved å være offentlig eid er at staten kan bruke deg i krisetider», uttalte postdirektør Igor Smelyansky. «Vi skal yte service til folket, og i force majeure-situasjoner er det viktig.» Ved å legge ned brevombæringen har danskene forspilt denne muligheten. Her hjemme er forslaget til ny postlov ute på høring, og det er ennå tid til å besinne seg.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal