Leder

FNs mange kriser

Lars Vegstein

I dag gratulerer skoleelever og barnehagebarn hverandre med FN-dagen. Det er noe rørende over at ungene lærer om verdien av menneskerettigheter, fredsarbeid og globale fellesregler mens de ennå går i bleie. Men idet FN fyller 80 år, er det bare å konstatere at det er lite å feire. Etter år med krig i Sudan, Ukraina og Gaza er militærmakt blitt en mer akseptert måte å løse internasjonale konflikter på. Verden er langt unna noen troverdig løsning på klimatrusselen, og USA trekker den økonomiske støtta til mange av FNs utviklingsprogrammer.

«Møtet var et endetidstegn.»

Høstens høynivåmøte var et eneste stort endetidstegn. Mens delegatene flokket ut av hovedforsamlingen i protest, erklærte Benjamin Netanyahu fra talerstolen at «Israel skal fullføre jobben» i Gaza. En av dem som ikke marsjerte ut, var Palestinas statsminister Mahmoud Abbas: Han var nektet visum til USA og kunne ikke delta fysisk på møtet. Kontrasten til denne handlingslammelsen fikk vi to uker seinere. Da kalte Donald Trump inn utvalgte partnere til fredskonferanse i Sharm el-Sheikh. Fredsplanen hans er ikke laget av FN-ambassadører, men av egne familie- og forretningsforbindelser. Den legger opp til et teknokratstyre med Trump på toppen, og at Gaza skal gjenoppbygges som en AI-drevet næringsklynge. FN-sjefen var riktignok invitert til Sharm – på lik linje med Fifa-president Gianni Infantino. Her trues selve prinsippet om at det er statene som må utforme globale spilleregler.

Trump har ikke skapt FNs kriser. Sikkerhetsrådet har alltid vært lammet, og ideen om FN-reform er like gammel som organisasjonen selv. Det er åpenbart at FN er for stort. I tillegg til skyskraperen på Manhattan holder FN seg med hovedkontorer i Nairobi, Wien og Genève. Selv i Oslo finnes det et FN-kontor for «global governance». Det finnes selvsagt FN-organer som har livets rett. Organisasjonene for sjøfart, luftfart og værdata får verden til å fungere bedre. På sikt er det en fattig trøst for en organisasjon som skulle være vårt viktigste politiske redskap i det mellomfolkelige hopehavet. Det er ikke kommisjonen for krav på kontinentalsokkelen utover 200 nautiske mil som gjør at barn vifter med FN-­flagget 24. oktober hvert år.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal