Leder

FNs mange kriser

Lars Vegstein

I dag gratulerer skoleelever og barnehagebarn hverandre med FN-dagen. Det er noe rørende over at ungene lærer om verdien av menneskerettigheter, fredsarbeid og globale fellesregler mens de ennå går i bleie. Men idet FN fyller 80 år, er det bare å konstatere at det er lite å feire. Etter år med krig i Sudan, Ukraina og Gaza er militærmakt blitt en mer akseptert måte å løse internasjonale konflikter på. Verden er langt unna noen troverdig løsning på klimatrusselen, og USA trekker den økonomiske støtta til mange av FNs utviklingsprogrammer.

«Møtet var et endetidstegn.»

Høstens høynivåmøte var et eneste stort endetidstegn. Mens delegatene flokket ut av hovedforsamlingen i protest, erklærte Benjamin Netanyahu fra talerstolen at «Israel skal fullføre jobben» i Gaza. En av dem som ikke marsjerte ut, var Palestinas statsminister Mahmoud Abbas: Han var nektet visum til USA og kunne ikke delta fysisk på møtet. Kontrasten til denne handlingslammelsen fikk vi to uker seinere. Da kalte Donald Trump inn utvalgte partnere til fredskonferanse i Sharm el-Sheikh. Fredsplanen hans er ikke laget av FN-ambassadører, men av egne familie- og forretningsforbindelser. Den legger opp til et teknokratstyre med Trump på toppen, og at Gaza skal gjenoppbygges som en AI-drevet næringsklynge. FN-sjefen var riktignok invitert til Sharm – på lik linje med Fifa-president Gianni Infantino. Her trues selve prinsippet om at det er statene som må utforme globale spilleregler.

Trump har ikke skapt FNs kriser. Sikkerhetsrådet har alltid vært lammet, og ideen om FN-reform er like gammel som organisasjonen selv. Det er åpenbart at FN er for stort. I tillegg til skyskraperen på Manhattan holder FN seg med hovedkontorer i Nairobi, Wien og Genève. Selv i Oslo finnes det et FN-kontor for «global governance». Det finnes selvsagt FN-organer som har livets rett. Organisasjonene for sjøfart, luftfart og værdata får verden til å fungere bedre. På sikt er det en fattig trøst for en organisasjon som skulle være vårt viktigste politiske redskap i det mellomfolkelige hopehavet. Det er ikke kommisjonen for krav på kontinentalsokkelen utover 200 nautiske mil som gjør at barn vifter med FN-­flagget 24. oktober hvert år.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth