Leder

200 år å lære av

Lars Vegstein

9. oktober 1825 ankom seilbåten «Restoration» omsider New York etter en farefull seilas over Atlanteren. Tre måneder tidligere hadde den lille sluppen seilt ut fra Stavanger med 51 nordmenn om bord. Da de nådde fram til Amerika tre måneder seinere, var de 50: Et pikebarn ble født under overfarten, og et søskenpar angret seg og gikk i land i Randaberg. Det lille følget markerte starten på en langvarig emigrasjonsbølge fra Norge. Disse utvandrerne har fått beskjeden plass i norsk historiefortelling, og i det ligger en viss ironi. Nordmenns interesse for amerikansk kultur og politikk går stundom over i rein besettelse, men vår felles historie er et tema vi helst overlater til lokal­historikerne.

«Utvandrerne tar lite plass i historien.»

Kronprins Haakon reiser i dag til USA for å markere 200-årsjubileet for utvandringen. Det er mange grunner til at dette kapittelet i norsk historie fortjener oppmerksomhet. Én ting er de svimlende tallene: Fra 1830 til 1920 flyttet rundt 800.000 nordmenn til USA. Bare i Irland reiste en større andel av befolkningen ut. I en tid der merkelappen «lykkejeger» brukes for å undergrave asylsøkeres legitimitet, gjør vi klokt i å huske at nordmenn selv var innvandrerfolk. Resultatet av folkevandringen vestover er at det nå bor omtrent like mange etterkommere av nordmenn i USA som det er innbyggere i Norge. Båndene mellom de to nasjonene skyldes ikke bare maktpolitiske nødvendigheter, men også denne rike, felles historien. Den arven kommer til å overleve både Donald Trump og hans norskættede forsvarsminister Pete Hegseth – heldigvis. Det er en nyttig påminnelse i vår egen politiske debatt, der innvandreres tilknytning til hjemlandet typisk regnes som suspekt.

Utvandringen er ingen solskinnshistorie. Amerikanske myndigheter ønsket sterkt å tiltrekke seg innvandring fra Europa. De trengte nye, hvite innbyggere som kunne fordrive urbefolkningen fra deres hjemområder. I en håndbok som ble flittig lest blant potensielle amerikafarere på 1840-tallet, forklarer nordmannen Ole Rynning hvordan europeerne hadde fordrevet «ville nasjoner som levde av jakta». De norske utvandrerne var klare over hva de var med på.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth