Leder

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider.

«Man skal ikke trette om navnet før barnet er født.»

Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B. Alstadheim, som mangler enhver begeistring og interesse for venstresidepolitikk. Som «Pølse-Hansen», «Bompenge-Lan» og «Little Marco Rubio» kan skrive under på, ville det ikke vært første gang en politiker ble omdøpt av sine ideologiske motstandere. SV-leder Kirsti Bergstø foreslår i Aftenposten at vi holder oss til merkelappen «rødgrønt». Problemet er at termen er misvisende langt inn i det historieløse. «De rødgrønne» er den historiske alliansen som ble bygget mellom Ap, SV og Sp i årene fram mot 2005 og som styrte i åtte år etter det. Begrepet kan med en viss godvilje brukes om trepartiflertallet som var basis for Støres første regjering. I dag er termen lite treffsikker. Én ting er at Rødt og MDG for første gang har trådt inn i flertallet. Viktigere er det at Ap og Senterpartiet siden valget har gjort det klart at de ikke anser seg som bundet av noen allianse.

I et intervju i Dagens Næringsliv denne uka sier Støre at han i flere saker planlegger å danne flertall med borgerlig side den kommende perioden. «Det er bredt flertall på Stortinget for å utvikle og ikke avvikle olje- og gassindustrien, og det er bredt flertall for EØS-avtalen. I statsbudsjettet går vi først til de partiene som har pekt på oss, men så vil vi i andre saker finne andre flertall», sier han. Det er umulig å vite hvor langt Støre planlegger å strekke seg over midten. At han vil holde seg på den rødgrønne stien, virker iallfall helt usannsynlig.

Leder

En nødvendig helom­vending

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.