Leder

Regimeskifte

Lars Vegstein

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han. Derfor måtte USAs ledere møte trusselen østfra med en besluttsom «oppdemmingspolitikk» over hele jorda – uansett pris. Marshall-hjelpen og Nato var tidlige uttrykk for denne politikken, men i praksis hadde Kennan formulert grunnprinsippene for USAs utenriks­politiske strategi fram til 1990-åra.

«Det er ubehagelige likheter.»

I mai publiserte USAs utenriksdepartement artikkelen «The Need for Civilizational Allies in Europe». Det ville vært ahistorisk å gi artikkelen samme vekt som Kennans epokegjørende telegram, men det er ubehagelige likheter her. Artikkelforfatter Samuel Samson er 42 år gammel, akkurat som Kennan var i 1946. Han jobber i samme departement, og han argumenterer for en helt ny politikk i Europa. Problemet ligger ikke lenger i øst, men i vest: Sensur, masseinnvandring og avkristning vokser ukontrollert, spesielt i Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Dette idéuniverset kjenner vi godt, ikke minst fra USAs visepresident J.D. Vance. Samson tar imidlertid argumentet et skritt videre, og kaller Europas svik en direkte trussel mot USAs interesser: «Europas demokratiske forfall rammer ikke bare europeiske innbyggere, men i økende grad også USAs sikkerhet og økonomi». Implikasjonen varsler han allerede i tittelen: USAs ledere kan ikke sitte og se på at Europas herskende eliter river ned den vestlige kulturarven. Tvert imot må de gi sine «sivilisatoriske allierte» fornyet kraft. Caroline de Gruyter i EU Observer kaller Samsons tekst et eneste stort argument for regimeskifte i Europa. Uansett hvor bokstavelig vi skal lese signalene, framstår ideen om et transatlantisk interessefellesskap mer og mer som et farlig selvbedrag.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal