Leder

Perverst diplomati

Lars Vegstein

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London. Prisen fikk Kissinger for å ha framforhandlet våpenhvileavtalen med Vietnam – en krig han selv hadde sørget for å forlenge med flere år. Etter tildelingen konstaterte den amerikanske visesangeren Tom Lehrer at politisk humor var blitt en meningsløs øvelse: Hva skal vi med satire når virkeligheten er så mye drøyere enn vitsen?

«Hva skal vi med satire når virkeligheten er drøyere?»

Satirikerne har sannelig ikke har fått det lettere med årene. Under et møte i Det hvite hus mandag kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu at han har nominert Donald Trump til Nobels fredspris. Det er ikke overraskende at Israel kjenner et behov for å takke sin nærmeste allierte i krigen mot palestinerne og Iran. Det er absurd nok at Netanyahu skriver nobelnominasjoner samtidig som han gjør seg skyldig i daglige krigsforbrytelser i Gaza. Ingenting oppsummerer seansen bedre enn Trump selv. «At dette kommer fra nettopp deg, gjør det ekstra meningsfullt. Takk, Bibi», svarte Trump.

Dette kunne vært latterlig, men det er ingenting å le av. I form og innhold er Netanyahus nobelsmiger lite forskjellig fra Nato-sjef Mark Ruttes kommentarer til Trump om at «pappa må noen ganger bruke sterke ord». For folk i Vesten er det ydmykende å se sine egne ledere møte Trump med smiger og spyttslikking. For folk i det globale sør må dette absurde politiske teateret fortone seg direkte grotesk. Når krigens arkitekter nomineres til fredspriser, er det ikke bare satiren som står på spill, men også selve diplomatiets troverdighet. Når Vestens ledere sleper diplomatiet gjennom søla for å tekkes Trump, er det vanskelig å be folk ha noen tillit til forhandlinger, resolusjoner og fredelig konfliktløsning.

Leder

Rettfer­dige streike­krav

Fellesforbundet varslet i går at ytterligere 326 medlemmer blir tatt ut i streik fra lørdag. Med mindre konflikten finner en løsning før den tid, vil mer enn 4000 ansatte fra helga være i streik ved hoteller, restauranter og catering­bedrifter over hele landet. Fellesforbundet forteller at mange har meldt seg inn i fagforeningen etter at streiken startet. Sånn er det med streiker: De viser at fagforeningene tar kampen for bedre lønn og vilkår og derfor bidrar positivt til selve grunnlaget for et anstendig arbeidsliv – organisering. Mange som jobber med servering eller i hoteller og restauranter, tjener lite. I tillegg har de ikke den samme tryggheten ved sykdom som arbeidstakere i bransjer med høyere lønninger.

Mari Skurdal

Falskt flagg

Sylvi Listhaug er åpenbart inspirert av Donald Trump og Magas suksess i USA. Den nyeste importvaren er å slenge om seg med påstander om at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet er løgnere. Ja, Ap driver ikke mindre enn en trollfabrikk på Youngstorget. Dette har til nå vært talemåter som ikke har vært akseptable i den politiske debatten i Norge, selv om den florerer i understrømmer på nettet, der Støre hyppig kalles «Løgner-Jonas». Retorikken skaper et klima der man ikke anerkjenner forskjeller og uenigheter annet enn som ondskap og bedrag. Den rasjonelle samtalen opphører – bare bitter uforsonlighet gjenstår. Politisk strid og uenighet er kjernen i folkestyret, men engasjementet hviler også på en samhørighet som går utover de politiske kontroversene.

Bjørgulv Braanen

Det finnes ingen plan

Ukraina-krigen er nå fullt ut Europas krig, etter at EU godkjente et felles lån på 90 milliarder euro som skal holde den ukrainske forsvarsinnsatsen gående en stund til. Dette er sårt tiltrengte penger for Kyiv, og utsetter faren for økonomisk og militær kollaps – problemet er bare at pengene blas opp uten noen som helst plan for hvordan krigen skal avsluttes. Donald Trumps meklingsforsøk har strandet for godt, og ingen europeiske ledere har vist initiativ til å ta over stafettpinnen. Ifølge Claudia Major ved den tyske tenketanken German Marshall Fund prøver de isteden bare å «holde ukrainerne i spill» fram til noe endrer seg i Moskva, enten ved at «noen dør eller blir kastet ut av vinduet eller økonomien kollapser». Det siste, altså at den russiske økonomien før eller siden vil kollapse, har lenge vært halmstrået til dem som argumenterer mot å finne kompromisser med russerne. Sist ute var Sveriges militære etterretningssjef, som nylig fortalte Financial Times at han mente Russland «lever på lånt tid». Det er riktig at den russiske økonomien sliter, noe også Vladimir Putin nylig har påpekt, men flere økonomiske eksperter advarer mot troa på en snarlig kollaps, og kaller dette ønsketenkning.

Ole Øyvind Sand Holth