Leder

Turisme til besvær

Anna Krokene

Stadig flere legger ferieturen til Norge. Bare i mai måned bikket vi over én million utenlandske overnattinger på hotell, vandrerhjem, campingplasser og i hytter landet over. Ifølge Statistisk sentralbyrå er dette et nivå vi vanligvis først når i juni, juli eller august. Størst var økningen i fylkene Oslo, Trøndelag, Nordland og Troms. Det er imidlertid ikke bare det lokale næringslivet som tjener på at turistene retter blikket mot nord.

«Mens de venter, ser tromsø­væringene at byen overgis kortids­utleie.»

Gjennom utleieplattformen Airbnb kan mer eller mindre profesjonelle aktører leie ut boliger for kortere perioder. I Tromsø har bruken av plattformen skutt fart. Det byr på utfordringer for folk som ser etter et sted å slå seg til ro. Et forslag fra MDG, Rødt og SV om boplikt i sentrum ble nedstemt tidligere i år. Kommunestyret ønsker heller flere regler for utleie og ber om hjelp fra regjeringen til å få tilgang til mer informasjon fra utleieplattformene. Data om hvem som leier ut boligene i byen, er utvilsomt nyttig, men mens de venter, ser tromsøværingene med egne øyne at en stadig større del av byen overgis korttidsutleie. Flertallet i lokalbefolkningen reagerer på hordene av turister som finner seg til rette i byen deres. De etterlyser regulering, og de er ikke aleine.

I Lofoten har de fastboende lenge ønsket turist-grep fra myndighetshold. Behovet var såpass stort at ordførere og næringslivsrepresentanter kastet seg på flyet til Oslo da Stortinget skulle stemme over forslaget om turistskatt før sommeren. Forslaget gikk gjennom. Framover kan kommuner som kan dokumentere et særskilt behov, innføre et besøksbidrag på tre prosent fra turister som tilbringer natta på hotell, Airbnb eller som passasjerer på cruiseskip. Det vil være et viktig økonomisk bidrag til at kommunene kan sikre gode nok fasiliteter i møte med turiststrømmen. Turistskatten gir imidlertid ikke mer penger i kommunekassa til skoler eller sjukehjem. I jakta på storslått natur og en levelig temperatur er det ingen grunn til å tro at turistene vil slutte å komme til Norge. Turistskatten er vel og bra, men for å få bukt med de underliggende problemene trengs flere grep.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund