Leder

Borgerlig tåketale

Lars Vegstein

To og en halv måned før valget er det krise i Høyre. Etter å ha ligget rundt 30-tallet på meningsmålingene gjennom deler av stortingsperioden, ligger partiet i snitt på 16,2 prosent i juni. Det er slik sett forståelig at partileder Erna Solberg i forrige uke bestemte seg for å omstarte hele valgkampen. Ut forsvinner den opprinnelige planen om ansvarlighet, realisme og «pur kjedelig» kommunikasjon. Inn kommer hardere utfall mot Ap, dypere blåfarge – samt pur urealistiske løfter om å kutte skattene med 58 milliarder kroner.

«Kutter man skattene, kutter man i velferden.»

Solberg har ingen konkret plan for hva hun skal kutte for å få råd til skattelettene. I Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor høst går partiet inn for dyrere barnehage, mindre til bøndene og bistand, samt kutt i offentlig tannhelse. Selv om disse punktene bare dekker en brøkdel av skattekuttene Høyre nå planlegger, gir de en pekepinn på hvor Høyre vil ta Norge de neste fire årene. Mange vil si at det verken er nytt eller spennende at Høyre vektlegger skattekutt framfor offentlig velferd. Men i et oppsiktsvekkende innlegg på Facebook utfordrer Høyre-nestleder Tina Bru denne fortellingen. Hun skriver: «For meg er skattelette velferd! Velferd handler ikke bare om hva staten gir, men om hva du selv får til med dine egne penger.» Det er høyst usikkert om velgerne kjøper dette spektakulære forsøket på å omdefinere seg ut av et politisk problem. De vet godt at velferd og velstand er to ulike ting. Og at skatt i hovedsak går til pensjon, trygd og lønn til de 900.000 som jobber på sykehus, i barnehager, skole og resten av velferdsstaten. Kutter man skattene, må man flytte penger herfra.

I 2010 erklærte Erna Solberg at «Høyres sjel ligger i velferdspolitikken». Om skattekutt til landets rikeste er velferdspolitikk, er det helt sant. Men halsbrekkende begrepsakrobatikk kan ikke dekke over det som stadig er hovedskillelinja i norsk politikk: Partiene på venstresida vil bruke mer penger på offentlig finansiert velferd enn høyresida. De borgerlige prioriterer privatøkonomisk frihet og skattelette høyest – til forkleinelse for offentlige velferdsordninger.

Leder

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal

Forbry­telse og straff

Tirsdag leverte sjefen for USAs nasjonale kontraterrorsenter sin oppsigelse. I et brev publisert i sosiale medier, skriver Joe Kent at han ikke lenger med god samvittighet kan fortsette i jobben på grunn av den pågående krigen mot Iran. Samtidig slår han beina under Donald Trumps eneste begrunnelse for krigen, nemlig at Iran utgjorde en umiddelbar trussel mot USA. Kent hevder isteden at USA ble trukket inn i krigen av Israel. Det samme hevder utenriksministeren i Oman, Badr Albusaidi, som var mekler mellom Iran og USA i forkant av angrepet. Han skriver i magasinet The Economist at en avtale var innen rekkevidde, men at ledelsen i Israel overbeviste Trump om likevel å velge krig over diplomati, og at USA «har mistet kontrollen over sin egen utenrikspolitikk». Det blir tydeligere og tydeligere at krigen i Iran er en aggresjonsforbrytelse som vil gjøre uopprettelig skade både på USAs globale stilling og Trumps egen Maga-bevegelse.

Ole Øyvind Sand Holth

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal