Leder

Mange og sterke

Lars Vegstein

27. juni 1974 skapte 250 mennesker norsk historie på Universitetsplassen i Oslo. Modige og håpefulle ropte de ut sin enkle oppfordring: «Vær deg selv – elsk den du vil». Også i Bergen, Drøbak, Bodø og Trondheim ble pride markert på norsk for første gang den dagen. Tradisjonen skriver seg fra USA. I 1969 brøt det ut demonstrasjoner ved homobaren Stonewall i New York, der politiet over lengre tid hadde trakassert gjestene. Stonewall-opptøyene tente gnisten til den moderne skeive bevegelsen – som denne helga eksploderte i regnbueflagg, glitter og skeive kamprop i Oslo. Ifølge arrangøren deltok minst 100.000 mennesker. Det er bare tre år siden pridemarkeringen ble mål for et terrorangrep som kostet to mennesker livet. Angrepet minner om hvor viktig det er av at folk fyller gatene og demonstrerer at skeive ikke står alene.

«Ideen om at EU sto bak, er latterlig.»

Det har vært langt mellom de gode nyhetene i 2025. Derfor er bildene fra lørdagens pridefeiring i Budapest ekstremt gledelige. Mellom 100.000 og 200.000 deltok i det desidert største pridetoget i den ungarske hovedstaden noen gang. Dagen før truet statsminister Viktor Orbán med bøter på 6000 kroner til alle som deltar. Bakgrunnen er forbudet mot pride, som ble hastet gjennom den ungarske nasjonalforsamlingen i mars. Under dekke av hensynet til barn og sunne familieverdier åpnet parlamentet også for bruk av digital ansiktsgjenkjenning for å identifisere alle som bryter forbudet.

Folkemengden i Budapest knuser myten om at kampen for skeives rettigheter er drevet fram av maktelitene. Selv om historien viser det stikk motsatte, finnes det mange steder en forestilling om at frigjøringen av skeive er påtvunget ovenfra. Etter at markeringen i Budapest var avsluttet lørdag, søkte en ydmyket Orbán tilflukt i nettopp denne fortellingen: «Brussel utstedte en ordre om at det skulle være et pridearrangement i Budapest. Deres marionettpolitikere utførte ordren», sa han i en uttalelse gjengitt av avisen Magyar Nemzet. Ideen om at EU sto bak massemønstringen i Budapest, er latterlig. Omtrent like latterlig som Viktor Orbáns trussel om å straffe 100.000 mennesker fordi de sto opp for kjærligheten.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund