Leder

Ydmykende forestilling

Mari Skurdal

Nato-medlemskapet har aldri vært gratis, men prisen medlemslandene betaler for den transatlantiske sikkerhetsgarantien, har aldri vært høyere enn på denne ukas Nato-toppmøte i Haag. USAs president Donald Trump har i årevis klagd på at Europa tar en for liten del av regningen for Natos militære kapasiteter. Før et Nato-møte i 2018 krevde han at europeiske Nato-land skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte kravet til 4 prosent, før det før årets møte var hevet til 5 prosent av BNP innen 2035. I Haag aksepterte samtlige 32 Nato-land kravet, og bare Spanias statsminister Pedro Sánchez uttrykte fortjenstfullt motstand og sa det ville gå hardt utover velferden.

«Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette.»

I realiteten tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart. Trumps siste innfall gjør at europeere må forberede seg på kutt i tilbud som helse, utdanning og kollektivtransport. Det er dessuten langt fra sikkert at det ender her. Trumps Europa-motstand er sterk og vedvarende; han ser på kontinentet både som en konkurrent innen internasjonal handel og en militær parasitt. Toppmøtet i Haag viser at Nato-landene ikke har annet svar enn smiger og tilpasning, uansett hvor outrert Trump uttaler seg eller hvor hårreisende krav han stiller. Når Trump sier at Iran-angrepet var nødvendig for å avslutte krigen slik atombombene mot Hiroshima og Nagasaki var nødvendige for å avslutte andre verdenskrig, smiler Nato-sjef Mark Rutte og legger til at «pappa må noen ganger bruke sterke ord».

Det er vanskelig å finne ord for en slik lettvint omgang med noen av menneskehetens verste skampletter. Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette. Den viser også hvor risikabelt det har vært å basere egen sikkerhet på Nato. Når budsjetter nå bindes opp til våpen over hele kontinentet, er det verdt å minne om advarselen tidligere president i USA Dwight D. Eisenhower kom med i 1961. Han advarte mot at det militærindustrielle komplekset skulle tilegne seg for stor innflytelse. Da kan vi ende med å bruke mer på forsvar enn på det vi ønsker å forsvare.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund