Leder

For et bredt fredsini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet.

«Kanskje er forsvaret av FN-­pakta nok.»

To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet. Etter bombingen av Libya arrangerte initiativet en fredsmarsj, men har siden vært fraværende. Likevel er plattformen om å beskytte FN-pakta og dens forbud mot angrepskrig høyaktuell, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina og Israels og USAs angrep på Iran. Igjen står vi overfor bruk av militærmakt overfor en annen nasjon med alvorlige og uoversiktlige konsekvenser. Alle som ønsker en stabil og fredelig verden basert på folkerett og diplomati framfor bomber og regimeendring utenfra, bør nå finne sammen.

Spørsmålet er hvordan uenigheter innad på venstresida vil slå inn. Nato-garantien er i dag heftet med høy grad av usikkerhet, og det er årsaken til at både Norge og Europa ruster opp. SV og Rødt stiller seg bak forsvarsforliket fordi Norge må kunne forsvare seg selv, uavhengig av Nato. Det er helt greit å være uenig i partienes ståsteder, men det er samtidig verdt å huske på motstanden mot USAs angrep på Iran favner flere enn dem som er mot militarisering eller pasifister. Skal et nytt fredsinitiativ bli stort og bredt, kan det være lurt å bli enige om noen overordnede spørsmål framfor et for eller imot å bygge Norges forsvarsevne. Kanskje er det 20 år gamle forsvaret av FN-pakta nok. Det er dessverre også høyaktuelt.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.