Leder

Orwellsk

Etter at en USA-ledet koalisjon invaderte Irak i 2003, trodde flere at Iran sto for tur. I den breie antikrigsbevegelsen mot Irak-krigen ble det advart mot en ny invasjon – ikke enda en krig! Invasjonen i Irak ble begrunnet med at landet utviklet masseødeleggelsesvåpen. Den påstanden var det ikke var hold i, og det visste amerikanske myndigheter allerede da de la de såkalte bevisene fram for en hel verden. Anklagen var et skalkeskjul for å styrte en diktator Vesten så som en av sine erkefiender, Saddam Hussein. Etter at regimet falt, ble Irak kastet ut i kaos. Til slutt kom et Iran-vennlig regime på plass, og den ekstreme gruppa Isil, seinere kjent som IS, vokste fram i ruinene. Krigen mange hadde sett for seg mot Iran, kom ikke.

«Egne regler gjelder for Vestens fiender.»

Når Israel nå angriper Iran, går de til krig mot en av Vestens mangeårige hovedfiender. Det er forklaringen på hvorfor USA og EU ikke fordømmer det soleklare bruddet på folkeretten angrepet er. I stedet framhever de Israels rett til å forsvare seg, og Tysklands forbundskansler Friedrich Merz sier endatil at «Israel gjør drittjobben for oss. Vi er også ofre for dette iranske regimet som har brakt død og ødeleggelse til verden». Vel er Iran et autoritært teokrati, som slår hardt ned på både politisk opposisjon og det de mener er usedelig oppførsel, ikke minst blant kvinner. Like fullt er et væpnet angrep ulovlig etter FN-pakten. Eneste unntak er om angrepet skulle skje i selvforsvar, og det er det Israel hevder angrepet er: et nødvendig forsvar fordi Iran står på nippet til å utvikle atomvåpen.

Det er likevel lite som støtter opp om at noe slikt var umiddelbart forestående, selv om Det internasjonale atomenergibyrået mener Iran ikke overholder sine atomforpliktelser. Da står vi igjen med er et eklatant brudd på folkeretten, ikke ulikt Russlands angrep på Ukraina. Skal Vesten ha noe som helst legitimitet i sin støtte til Ukraina, må den demonstrere at folkeretten gjelder likt i alle situasjoner. Nå viser vestlige land, med USA i spissen, i stedet at egne regler gjelder for Vestens fiender. Da er det orwellsk nytale som gjelder, slik at angrep blir selvforsvar og aggressor offer. USA og Israel angrep til slutt sin gamle erkefiende. Nå kler de krigen i et språk som passer egen selvforståelse.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.