Leder

De minste må løftes

Bjørgulv Braanen

På Bondetinget, årsmøtet til Norges Bondelag, som gikk av stabelen i forrige uke, var flere sterkt bekymret for sentralisering av jordbruket, skriver Nationen. «Meir av produksjonen går i retning av sentrale strøk der det er enklast å drive. Vi har verkemiddel som skal vege opp for ulempene, men vi ser likevel at det er store forskjellar i produksjonsøkonomi. Vi må løfte dei som henger lengst etter», sa en av utsendingene, Kjersti Fløystad Ellingsgård (38) fra Møre og Romsdal.

«Flate ­tillegg gir minst ­effekt for små bruk.»

Landbruksproduksjon i hele landet handler både om bosetting, beredskap og matsikkerhet. Jordbruket i Finnmark og Nord-Norge står overfor spesielle utfordringer, med kort vekstsesong, store avstander, krevende klima og få driftsenheter. I mai besøkte Nationen Pasvik, der det var storstilt bureising på 1930-tallet for å sikre tilstedeværelse og suverenitet langs grensa til Russland. Landskapet, som før var myr og skog, ble omgjort til dyrkbar mark. Selv om drømmen om arktisk jordbruk var i overkant ambisiøs, er fortsatt mange av gårdene i drift. Ola Johansen, som driver med melkekyr og økologisk grøntproduksjon i Pasvik, sier likevel at han føler staten har sviktet sine forpliktelser overfor innbyggerne i nord.

Ellingsgård, som driver gård med 40 melkekyr på Bolsøya i Romsdalsfjorden, peker på at flere av tilleggene har blitt gitt flatt de siste årene. Det gir minst effekt for de mindre brukene. Hun mener de minste gårdene må stimuleres mer for å forhindre utarming av distriktslandbruket. Nedgangen de siste tiårene har vært spesielt stor i Nord-Norge og i fjord- og fjell-landbruket. Det må være mulig å bygge nye fjøs også for dem som har mindre bruk. Jan Erik Fløtre, leder i Vestland Bondelag og tidligere styreleder i Nortura, tar til orde for en styrket landbrukspolitikk for de områdene av landet der det er få alternativer til å dyrke gras. Landbrukspolitikken må ta hensyn til de store forskjellene og variasjonene i gårdenes størrelse og beliggenhet. De mindre brukene må være regningssvarende hvis målet for landbrukspolitikken – sikre matforsyningen, bevare kulturlandskapet og sikre et bærekraftig landbruk over hele landet – skal bli mer enn festtaler.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund