Leder

Dyr plastring

Bjørgulv Braanen

Tilhengerne av ytterligere EU-integrering forteller gjerne om alle de gode forslagene som kommer fra Brussel. Det kan kanskje være, men like vanlig er det at staten må punge ut med milliarder for å kompensere for konsekvensene av dårlig EU-politikk. Reglene EU pålegger oss, og som de EU-vennlige partiene velger å innføre, er ofte i strid med norske interesser, men ender likevel opp med å bli norsk lov. Når konsekvensene går opp for folk, kommer protestene – noen ganger når de orkans styrke, som i strømpolitikken. For i det hele tatt å overleve i møte med velgerne ender norske politikere opp med å innføre enormt kostbare ordninger for å plastre såret EU-politikken har påført oss.

«Politikerne må plastre såret EU­politikken har laget»

Det mest kjente eksempelet er Norgesprisen på strøm. EUs strømmarked er dysfunksjonelt for norsk industri og forbrukere. Etter tre år med fallende målinger valgte regjeringen til slutt å kutte over den gordiske knuten ved å innføre Norgesprisen, som vil koste rundt sju milliarder kroner hvert år. Det er penger som kunne vært brukt på andre formål hvis vi ikke hadde vært underlagt EUs markedssystem for strøm. Nå viser det seg at forslaget til endringer i klimakvoteloven, som følger av EUs klimakvotesystem, vil føre til at bensinstasjoner også blir en del av regelverket.

Marit Arnstad (Sp) har vist til at den nye klimakvoteloven i verste fall kan gi et prishopp på rundt sju kroner for drivstoff. Regjeringen skriver selv i lovforslaget at dette vil ramme dem som har minst og bor lengst unna, hardest. «Ap fører en klimapolitikk som øker forskjellene mellom folk og mellom landsdeler. El-bil dekningen i Oslo er godt over 50 prosent. I Finnmark er den 9 prosent», sier Arnstad til Nettavisen. Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) avviser et sju kroners påslag på pumpeprisen som usannsynlig, men legger til at staten i tilfelle vil gå inn med en kompensasjonsordning til norske forbrukere på linje med Norgesprisen. Det er så langt en tom garanti, men hvis det likevel skulle skje, vil myndighetene nok en gang velge å betale seg ut av problemene EUs politikk skaper. Å lappe på politikken fra Brussel ved å kaste penger etter den kan i lengden bli svært, svært dyrt – og forhindre effektiv bruk av statens penger på det som er aller viktigst.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund