Leder

For lik med forlik

Lars Vegstein

Etter at Senterpartiet forlot regjeringen, er det som om Arbeiderpartiet er seg selv igjen. Trøstesløse målinger, personalproblemer og politisk fomling virket som den nye normalen, men så kom januar 2025. I løpet av noen hektiske dager utrettet statsminister Støre det ene mirakelet etter det andre: Han løste strømpriskrisa, sikret forholdet til EU og brakte Jens Stoltenberg tilbake til livet som Ap-politiker. Med handlekrafta kom også velgerne tilbake. Ap ligger nå med et snitt på 28,5 prosent på målingene (mot 17,2 prosent i desember), og rødgrønt flertall er innen rekkevidde.

«Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt.»

Mange på venstresida har kjent på en lettelse over at ørnen blant partiene er på vingene igjen. Men i SV, Senterpartiet og Rødt er det òg en følelse at Arbeiderpartiet flyr litt vel høyt. Noe av det første finansminister Stoltenberg gjorde etter sitt comeback, var å invitere alle partier til et bredt forlik om skattepolitikken. Siden har mønsteret gjentatt seg: I forhandlingene om klimameldingen, den nye barnehageloven, ruspolitikken og i håndteringen av EUs fjerde energimarkedspakke inviterer Ap sine hovedmotstandere på høyresida med på tverrpolitiske forlik. Det er ikke vanskelig å forstå rasjonaliteten bak denne handlemåten. Når Ap får Høyre med på forlik, styrkes inntrykket av et styringsparti som holder Norge samlet i urolige tider. Faren er at forskjellene mellom høyre- og venstresida blir usynlige for velgerne i høst.

Det er verdt å minne om at Ap, Sp, SV, Rødt og MDG har 100 av 169 mandater i Stortinget. Ap kan bygge flertall sammen med partiene som heller vil ha Støre og Stoltenberg enn Listhaug og Solberg i regjering. Etter valgseieren i 2021 undervurderte Jonas Gahr Støre de politiske forskjellene på rødgrønn side. Resultatet ble at SV brøt ut av regjeringssamtalene, og at Støre ikke fikk flertallsregjeringen han ville ha. Denne uka er det 100 dager igjen til valget. Nytt av året er det at Støre vil være avhengig av Rødt for å få flertall. Det blir altså ikke lettere enn i 2021 å bygge en politisk plattform på rødgrønn side. Om Ap binder seg til blårøde forlik om skatt, klima og velferd allerede før valget, kan det bli helt umulig.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund