Bare for å understreke to ting: 1) Jeg får ikke gjentatt ofte nok hvordan et kunstnerskap kan snirkle seg inn i både samtid og hverdag lenge etter at kunstneren selv er borte. 2) Det skjer fortsatt at jeg begir meg ut på landeveien for å prøve å finne ut hva det er jeg ikke vet at jeg vet – kall det magefølelse eller kall det galskap, men nå fikk det meg helt til Orkanger.