Igjen suste en drone raslende gjennom løvet over hodet på oss og datt ned på veien rett foran. Til alt hell var det en etterretningsdrone og ikke en med sprengladning. Derfor gjespet bare Mozzi som hun pleier og så opp på meg: «Skal vi bare gå videre?» I samme øyeblikk kom det farende to biler bort til oss – den ene med en innretning som uskadeliggjorde dronen, og den andre med to unge karer i lasteplanet. De lempet raskt den nedskutte fiendedronen opp i bilen, viftet «ha det» til oss og raste av gårde for å fortsette kampen. Mozzi viftet med halen til svar, men jeg ble bare stående i veikanten og tenke over døden.