Siden granskingsrapporten om utenlandsadopsjoner til Norge kom i sommer, har jeg brukt mye tid på å lese. Personlig har det kostet meg mye. Kapittel etter kapittel avslører over 70 år med uforsvarlig, uetisk og ulovlig virksomhet, som har ført til alvorlige menneskerettighetsbrudd begått mot barn og familier innenfor det internasjonale adopsjonssystemet. Det har vært tungt å komme seg gjennom den 750 sider lange rapporten. Jeg har følt på sinne, frustrasjon, sorg, utmattelse og maktesløshet. Rapporten viser tydelig hvilke interesser som har vært styrende for utviklingen av systemet og hvordan vurderinger av barnets beste ofte har blitt tilsidesatt for å tilfredsstille voksnes behov. Etterspørselen etter adopterbare barn fra det globale sør, har i kombinasjon med økonomiske motiver, svak myndighetskontroll og en stor dose naiv tillitskultur bidratt til adopsjoner som strider mot internasjonalt lovverk. Granskingsrapporten gir en del svar på hvordan dette kunne skje, men jeg sitter fremdeles igjen med mange spørsmål.