Da Gud ville straffe menneskene for deres ondskap, lot han en syndflod skylle over jorden – kun dyrene og Noa ble skånet. Like nådig er ikke den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelinek i sin nyeste teatertekst «Unter Tieren» (Blant dyr, Rowohlt 2026), der menneskeslekten tilsynelatende har forlatt scenen og det i stedet er reven, duen, apen og moldvarpen som gir stemmer til senkapitalismens krampetrekninger. Når hørte du sist tjuefem ulike dyr snakke flytende finansvås på en teaterscene? Som Jelinek har for vane, er det en svært krevende tekstklump hun har kastet ut til sine fans, en massiv språkkritisk ordsalat som både angriper og blottstiller det gevinstorienterte vokabularet vi alle har blitt infisert med. Haren er besatt av investeringer, bjørnen babler om «den hellige kreditt», grevlingen klamrer seg til sin bankbok, mens stokkanden helst vil snakke om en fersk skatteunndragelsesskandale i Østerrike.