E18 vestover. Det regner. Køen kryper. I høyttaleren har to menn snakket i to timer og tjue minutter uten å nærme seg det de lovet da de begynte. Jeg har hørt på dem i flere år nå. Jeg vet hva den ene spiser til frokost, jeg vet at den andre flyttet i fjor vår, og jeg kjenner igjen tonefallet som varsler at nå kommer en spissformulering han har spart på. De aner selvsagt ikke at jeg finnes.