Da jeg vokste opp, hadde vi et piano i svart tre i stua. Foreldrene mine spilte aldri på det, og selv om begge søsknene mine og jeg tok pianotimer, var det ingen av oss som fortsatte med spillingen. Pianoet bare sto der, forlatt, i over femti år, og vi ga det ikke bort før etter at moren min døde. Gjennom alle disse femti årene spurte jeg meg aldri hvorfor et piano som ingen noen gang rørte, fortsatt sto der. For meg var det et minnesmerke i svart tre over min mors store kjærlighet til musikk: Et monument som var utformet for å sikre at alle som tilfeldigvis befant seg i vår stue, visste at Kerets-familien ikke kunne leve uten musikk.