Denne uka var jeg i begravelse til en mann som forsvant for tidlig, som de som sto ham nær hadde håpet å ha ved sin side i minst ti år til (om vi skal forholde oss til gjennomsnittlig levealder). Det ble en vond, men også vakker dag, faktisk så vakker at jeg på et tidspunkt måtte klype meg selv i armen og minne meg selv på at jeg var i en begravelse.