Det er neppe en hasardiøs gjetning at de siste to årene, med folkemordet i Palestina, kommer til å påvirke hvordan vi leser og skriver skjønnlitteratur. Kløften mellom ulike virkelighetsfortolkninger har gjort språkene våre, både dagligtalen og det offentlige, ustadige og splittet. Hvordan vi ser på Israels og Vestens skyld, avgjør hvilken grammatikk vi lever i. Derfor føles det fremmed for meg når jeg leser bøker som ser ut til å gå ut fra at verden og språk virker i en fungerende harmoni, at alle skikkelsene lever i den samme virkeligheten; eller at fortellingens struktur i det minste gir løfter om en løsning på slutten. Litteratur som derimot er opptatt av å undersøke hvor voldsomme ulike former for usikkerhet og splittelser i språket kan bli, det være seg Sofokles eller eksperimentell poesi, opplever jeg som svært verdifull akkurat nå. Få litterære steder har for eksempel vært så nærværende i tankene mine de siste årene som de fiktive, splittede geografier Balsam Karam konstruerer i romanene «Händelseshorisonten» (2018), «Singulariteten» (2021, på norsk i 2023) og ikke minst i den nylig publiserte «Mörk materia».