I 2019 publiserte The New York Times artikkelen «Why we call things porn», og jeg har tenkt på den med uregelmessige mellomrom siden, og særlig nå. Artikkelen argumenterte for at vi forholder oss til tingene rundt oss som porno: Jakta på umiddelbar behovstilfredsstillelse fører til meningstap og apati. Vi skroller og deler på sosiale medier – vi føler indignasjon, sinne og avsky – og slik blir vi kanskje validert, men også passivisert, vi lar være å foreta oss noe mer. Vi siterer James Baldwin eller Audre Lorde, vi oppfordrer hverandre til å lese mer, dele eller donere, men til syvende og sist blir vi værende på plattformen.