Vi kjørte inn i Gaza på kvelden 2. september. Magre barn og ungdommer, som satt i skyggene av ruinene, kom fram da de hørte kolonnen vår med pansrede biler komme kjørende. Noen pekte på munnene sine, andre orket å veive med armene mens de beveget seg sakte mot oss i ørkenstøvet som ble virvlet opp av bilkortesjen med håp om å få mat. De energiske bevegelsene vi ser hos barn og ungdommer flest, finnes ikke lenger. Samtlige hus vi så var knust. Familier satt rundt bål enten på- eller ved ruinene av sine hjem. De sover under åpen himmel. Etter hvert begynte teltene å dukke opp. Ikke enkeltvis, men tett i tett hvor veggene i et telt også var veggen i det neste teltet. Lyse teltduk så langt øynene kunne se, i alle retninger, i sanden.