Historien om den enslige despoten som regjerer i en familie uten søsken, går minst tilbake til 1850-tallet. Mange av karaktertrekkene som skal passe til de vanskelige enebarna, stammer fra den britiske barneforskeren E.W. Bohannon, som samlet inn informasjon om enebarn basert på spørreskjema der han ba folk om å beskrive enebarn de kjente til, kritisk. Sammen med andre gamle analyser av enebarn har myten blitt stående om at enebarnet blir en liten tyrann av å ha sine foreldres fulle oppmerksomhet til enhver tid og uten å ha noen søsken å bli herset med og lære seg sosiale spilleregler sammen med. Men nyere forskning på enebarn er så tydelig at vi kan avlive myten om det egoistiske, bortskjemte enebarnet. Det sier professor i utviklingspsykologi Jesper Dammeyer til Politiken. Så hvorfor eksisterer myten da fortsatt? Slike fordommer tjener en rekke psykologiske funksjoner for de som praktiserer dem. Du kan føle deg bedre, og du er ikke interessert i å gi slipp på den muligheten, sier Dammeyer. Han peker også på at det er i samfunnets og dermed maktas interesse at kvinner får minst to barn, og at det da er en fordel å opprettholde historien om enebarnets uheldige posisjon. Det er helt andre forhold som har noe å si for om barnet lærer seg de riktig sosiale kodene, bli egoistisk eller tyranniserende. Som med så mye annet er det mest foreldrene det kommer an på. VHS