«Det var inga særleg blåsande natt. Men det var så mørkt at Kristin kunne ingenting sjå utan at sjøen levde med små blinkar av skumdottar som kom og vart borte igjen med det same, og lysninga av bølgjene som braut langs strandbreidda i vika, og så skimta ho den svarte såta mot bakken. Og det tyktest henne, ho stod i ei hole av natt og at det var forborga til døden. Drønnet av bølgjene som braut, og rislinga av vatnet tilbake mellom fjøresteinane gjekk i eitt med blodvågen i henne sjølv, endå det var som kroppen hennar heldt på å løysast opp, lik et kjørel som fell i spilar –.»