Da Russland invaderte Ukraina for tre år siden, tjenestegjorde jeg i GSV ved den norsk-russiske grensa. Vi var på vår første øvelse da krigen brøt ut og jeg kan ennå huske hvor fjernt det føltes ut som. Det var så uvirkelig at jeg ikke ble redd. At verdensbildet har endret seg siden da, er det ingen tvil om, men jeg savner takhøyde i opprustningsdebatten. For i iveren etter å ruste opp, settes andre samfunnsoppgaver til side, mens garantiene for at dette faktisk gjør Norge tryggere, uteblir. Er vi i ferd med å rive ned grunnmuren i samfunnet uten å være sikre på at forsvarsevnen vår styrkes?