Vi er (fortsatt) på vei til Marseille. Vi er (fortsatt) på Schiphol. Vi er (fortsatt) overopphetede etter joggetur 1, joggetur 2 og et sett komplekse psykosomatiske stressreaksjoner. Det viste seg heldigvis at det å rekke flyet til den uventede og høyst uønskede mellomlandingen i Paris ble en smal sak, iallfall med den logistiske farsen som nettopp hadde utspilt seg i naboterminalen friskt i minne. Det er det som er så flott med traumer. Alt annet virker ganske lett etterpå.