Jeg tror knapt det fins en romanfigur fra forrige tiår som, i hvert fall i mine kretser, er blitt hardere dømt enn Lena Anderssons ulykksalige, men fenomenalt populære skikkelse Ester Nilsson, kjent fra romanene «Rettsstridig forføyning» (2013) og «Uten personlig ansvar» (2014). Ester Nilsson er forsker og poet av yrke, men også i kjærligheten: Hun er et cerebralt anlagt menneske, analytisk og litt rigid i tankelivet, og samtidig så brennende oppslukt av kjærligheten at hun med åpne øyne lar seg besette av krefter som grenser til galskap, to ganger. I første bok i møte med filmskaperen Hugo Rask, som bare er i stand til å gjengjelde følelsene ved å forelske seg i Esters forelskede blikk på ham selv; andre gang i møte med den grunnleggende ambivalente skuespilleren Olof Sten, som er gift og som også forblir gift.
