Det er vanskelig å skrive om kollektive følelser, men ved større overganger i historien bør man vel gjøre det. Da lederen for sikkerhetskonferansen i München brøt sammen, fikk han sterk sympati fra en sal full av politikere fra mange land, men det var noe fryktelig over det. Vi så et bilde på «myk makt» som kapitulerer emosjonelt for trusler fra «rå makt», der ordningen har vært at denne rå makten er vennlig og til å stole på som den viktigste sikkerhetsgarantist. Også Nato og ikke bare de liberale demokratiene (samt etter hvert EU) har utgjort en slags forfatningsmakt i Vesten siden organisasjonens start i 1947, da Jan Masaryk ble kastet ut av vinduet i slottet i Praha og etterkrigstiden begynte.