Eirik Grasaas-Stavenes

#fff

#000

Donald Trump får torsdag besøk av sin globale hovedrival Xi Jinping i Det hvite hus. Der skal stormaktene diskutere samarbeid om sikkerhetsrisikoen ved kunstig intelligens.

Møtet skjer samtidig som KI-frykten har eksplodert i Vesten de siste ukene, etter nyheter om løpske Open AI-modeller og dommedagsspådommer fra Anthropics egne folk.

Trump har likevel ingen planer om å tøyle USAs KI-­industri. Motstanden begrunnes med det Det hvite hus og KI-profiler i Silicon Valley framstiller som et eksistensielt kappløp med Kina.

Selv sier Trump at «den som vinner KI, den vinner». Finansminister Scott Bessent, som søndag traff Kinas visestatsminister He Lifeng i New York, går enda lenger.

«Det finnes ingen morgendag dersom Kina vinner. Hvis de tar ledelsen når det gjelder KI, så betyr ingenting annet noe som helst», sier han.

De siste årene har USA forsøkt å bremse Kinas KI-utvikling ved å begrense eksporten av avanserte databrikker og utstyret som trengs for å produsere dem, svarteliste kinesiske selskaper og begrense amerikanske investeringer.

Dette skjer ifølge flere analytikere etter at teknologiindustrien i Silicon Valley, i jakten på penger og reguleringskutt, har lykkes med å overbevise Washington, ikke minst forsvarsdepartementet i Pentagon, om at USA står i et nullsums-KI-kappløp med Kina.

Allerede i 2017 hevdet Open AI-sjef Sam Altman overfor amerikanske etterretningstjenester at Kina hadde lansert et «KGI Manhattan-prosjekt». KGI står for kunstig generell intelligens, som kan mestre et bredt spekter av oppgaver på nivå med mennesker. Nå trengte Open AI milliarder i statsstøtte for å holde tritt, sa Altman.

Spiller opp KI-frykt før Xi-møte

Kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez ses av mange som en av favorittene til å bli Demokratenes neste presidentkandidat i USA. Og mens partiledelsen er tett knyttet til KI-satsende tekselskaper, posisjonerer «AOC» seg nå enda tydeligere som en hard kritiker av Silicon Valley.

Den siste tida har skrekkfortellingen om at KI kan utrydde menneskeheten, fått feste i USA etter nyheter om KI-modeller på rømmen og nye advarsler fra bransjen selv. Men nå advarer AOC mot å la dommedagsfortellinger fra selskaper som Anthropic og Open AI dominere KI-diskusjonen.

«Silicon Valley-milliardærer vil vi skal tro at KI-roboter vil ødelegge menneskeheten. Men den største trusselen mot menneskeheten er tekoligarkene selv», skriver hun i uttalelsen «Mine tanker om KI».

Der understreker AOC at sikkerhetsrisikoen ved KI er reell og må tas på alvor. Hun mener det trengs nye sikkerhetsstandarder og regulering, men at det også allerede finnes lover som kan straffe KI-selskapene.

AOC mener samtidig det er avgjørende å forstå den økonomiske siden av KI-satsingen, og at hele USAs økonomi «og vår økonomiske framtid hviler på Silicon Valleys veddemål om at KI snart vil bli utrolig profitabelt».

«Og det veddemålet ser ikke bra ut», skriver hun.

KI-selskapene bruker i dag mye mer penger enn de tjener og vil ifølge eksperter trenge 600 milliarder dollar mer i gjeld bare ut 2026. Samtidig står en håndfull tek-giganter for 80 prosent av all vekst i aksjemarkedet og dekker til at resten av USAs økonomi stagnerer. Om KI-bobla sprekker, vil det ramme millioner av vanlige menneskers sparepenger og pensjoner.

«Ved å knytte vår framtid til sin skjødesløse gambling prøver KI-milliardærene å gjøre seg selv ‘too big to fail’», skriver AOC.

Den største trusselen mot menneskeheten er tek­oligarkene selv.

Langer ut mot KI-gambling

og din kjære familie være for å bli drept av et ondt dataprogram?

Slike spørsmål har den siste tida dominert mediene i både inn- og utland. Den blide sørlendingen Steinar Suvatne åpnet for eksempel «Debatten» hos NRK på torsdag med skrekkscenarioet om at «kunstig intelligens kan ta livet av oss alle innen tre til fem år».

Disse dommedagsprofetiene springer ut av et sci-fi-drama fra USA, der også sjefene for KI-gigantene Anthropic og Open AI nå sier at det er på tide å bremse KI-kappløpet og lete etter nye reguleringer av de kraftfulle teknologiene de skaper.

Men er det virkelig bare dommedag som skremmer Dario Amodei og Sam Altman sånn?

Den siste tidas KI-kaos skjøt fart da det ble kjent at de såkalte KI-agentene til Open AI i sommer hadde «samarbeidet» om å hacke seg inn i selskapet Hugging Face. Her hadde maskinene tatt egne, destruktive valg løsrevet fra menneskelig kontroll, het det.

I redselen som fulgte, varslet Jacob Coxon, en ung Silicon Valley-fyr som hadde jobbet i både Open AI og Anthropic, om at store deler av KI-industrien virkelig tror at teknologien de bygger, kan utslette hele menneskeheten.

Like etterpå hevdet også Anthropic-direktør Dario Amodei, i et lengre essay, at KI-en selskapet nå bygger, er så kraftig og farlig at selskapene bør bli enige om å «pace the frontier». Dette er nå KI-industriens store mantra og betyr rett og slett å bremse farten på KI-kappløpet. Amodei fikk raskt støtte av Sam Altman, sjefen for Open AI.

Den dominerende forklaringen på KI-toppenes nødrop er at vi alle kan dø, hvis vi ikke lytter til dem. Litt mer i det stille finnes det imidlertid mange som advarer mot å kjøpe de KI-frelstes nærmest religiøse fortellinger. De mener frykten for dommedag tildekker KI-selskapenes mer banale økonomiske og politiske egeninteresser.

Den samkjørte KI-bremsen Amodei og Altman vil ha, kommer også med en mulig økonomisk oppside på kort sikt.

Hvorfor vil KI-toppene bremse et kappløp der de selv ligger i front?

KI-agenter som bryter seg inn i andre selskaper

bransjeadvarsler om menneskehetens undergang

, dominerer KI-frykten USA før kongressvalget i november.

Nå jobber politikere for å vise velgerne at de tar uroa på alvor. Demokratenes øverste leder i Representantenes hus Hakeem Jeffries viser til at partiet har en egen KI-kommisjon som skal legge fram et «aggressivt rammeverk» som Kongressen skal styre etter dersom Demokratene vinner flertallet igjen.

Det er bare et problem: Alle de fem demokratene i denne KI-kommisjonen har ifølge gravenettstedet The Lever fått stor pengestøtte fra KI-selskaper, investorer og politiske grupper som jobber for å påvirke Demokratenes KI-politikk dersom partiet vinner tilbake makta i Washington.

En av kommisjonslederne, Josh Gottheimer, støttes av en såkalt super-pac (interesseorganisasjon), kalt Leading the Future, finansiert med titalls millioner dollar fra blant andre Open AI-president Greg Brockman og investoren Marc Andreessen.

Gottheimer har også fått støtte fra Public First Action, som har mottatt 40 millioner dollar fra Anthropic. Gruppa brukte dessuten 1,6 millioner på å hjelpe kommisjonsmedlem Valerie Foushee med å slå en progressiv utfordrer i primærvalget.

Kritikere som Jeff Hauser, leder av vaktbikkjeorganisasjonen Revolving Door Project, kaller sammensetningen av Demokratenes kommisjon «et svik», ikke minst «i et år med stadig økende sinne mot datasentre og uro over KI-industriens redelighet».

Samtidig arbeider mektige aktører i KI-industrien helt åpent for å styrke båndene til Demokratene, som håper å vinne tilbake flertallet i Representantenes hus og leder klart på målingene foran valget i november.

Ifølge New York Times har Silicon Valley-investoren Ron Conway opprettet gruppa «Project Blueprint», som skal fungere som en «pålitelig bru» mellom KI-industrien og Demokratene.

Hakeem Jeffries hevder Demokratene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Det framsto lenge som utenkelig, men denne uka delte sosialisten Bernie Sanders scenen med den radikale høyrepopulisten Steve Bannon i Washington D.C.

Senatoren fra Vermont og Maga-profilen Bannon, president Donald Trumps tidligere sjefstrateg, ble ført sammen av en voksende frykt for kunstig intelligens og en dyp mistillit til tekoligarkene som driver utviklingen framover.

På arrangementet «The Pro-Human Assembly» raste både Sanders og Bannon mot en heseblesende KI-utvikling der kontrollen ligger i hendene på en håndfull mektige selskaper.

Den politiske avstanden mellom dem er likevel stor, særlig når det gjelder hvordan KI-utviklingen skal reguleres og hvordan USA skal forholde seg til Kina. Mens Bannon vil kutte Kinas tilgang til amerikansk KI-teknologi, ber Sanders Trump forhandle fram en internasjonal KI-traktat med Xi Jinping når de to presidentene møtes i Washington neste uke.

– En superintelligent KI som kommer ut av menneskelig kontroll, vil ikke være et amerikansk problem. Det vil ikke være et kinesisk problem. Det vil være menneskehetens problem, sa Sanders.

De siste ukene har KI-diskusjonen eksplodert i USA. Uroa spredde seg ikke minst da det tidligere i høst ble kjent at KI-modellene til Open AI hadde hacket seg inn i serverne til et annet KI-selskap, Hugging Face, i jakta på svar på en oppgave KI-modellene hadde fått.

Hendelsen skjerpet frykten for at stadig kraftigere KI-systemer kan komme ut av menneskelig kontroll.

Samtidig skapte det furore da Jacob Coxon, en forsker som har jobbet i både Anthropic og Open AI, anklaget selskapene for å kappløpe mot såkalt selvforbedrende superintelligens uten tilstrekkelig kontroll.

Bernie Sanders og Steve Bannon har en felles fiende

En vill og skremmende historie har gått sin seiersgang. Er Bernie Sanders en nyttig idiot?

De siste ukene har en vill og skremmende KI-historie gått sin seiersgang verden over: En liten hær av såkalte KI-agenter, det vil si datamodellene til KI-giganten Open AI, hadde brutt seg ut av sitt eget digitale «fengsel», skaffet seg tilgang til internett og sammen «konspirert» for å hacke seg inn i et annet KI-selskap, Hugging Face.

Da nyheten spredte seg, ga det kraft til det som de siste årene har blitt en stadig mer utbredt og panikkfylt KI-fortelling. Ja, var Hugging Face-skandalen en forsmak på det sci-fi-aktige skrekkscenarioet mange har advart mot? Var KI-systemene nå blitt så smarte, «bevisste» og mektige at de hadde begynt å forfølge egne intensjoner utenfor menneskenes kontroll?

Eller var vi, som en del kritikere mente, vitne til et nytt forsøk fra KI-gigantene på å overdrive krafta i sin egen teknologi, i jakt på profitt som skal holde liv i en stadig voksende KI-boble?

En av dem som i alle fall ikke ville underspille Hugging Face-skandalens betydning og risikoen KI utgjør, var den amerikanske senatoren Bernie Sanders. De siste årene har den nå 84 år gamle sosialisten inntatt en lederposisjon i kampen mot de amerikanske tekoligarkenes KI-satsing og utbyggingen av kraftkrevende datasentre i USA.

I et åpent brev til Sam Altman, Dario Amodei og Mark Zuckerberg, lederne for verdens tre største KI-selskaper, Open AI, Anthropic og Meta, advarte Sanders mot en eksistensiell trussel mot menneskeheten som følge av KI-teknologi vi ikke lenger har makt over.

«I menneskehetens interesse: Stå ved det dere har sagt. Sett KI-utviklingen på pause. Det er ikke for seint å unngå en katastrofe. Slutt å bygge maskiner mennesker ikke kan kontrollere», skrev han.

Forrige uke varslet Sanders et lovforslag om et permanent forbud mot kunstig superintelligens – KI som overgår menneskelig intelligens – og en midlertidig pause i utviklingen av avansert KI fram til et nytt føderalt tilsyn har etablert sikkerhetsregler.

Men KI-toget ser ikke ut til å la seg bremse. Og samme dag som Sanders la fram sitt KI-forbud, lanserte Open AI i stedet en helt ny og enda kraftigere Chat GPT-modell. Den har fått navnet Astra og markerer ifølge Open AI starten på en «ny æra for AGI», eller kunstig generell intelligens: KI som kan mestre et bredt spekter av oppgaver på menneskelig nivå. Også Jensen Huang, lederen for selskapet som produserer mikrochipene Open AI bruker, Nvidia, hevdet at «AGI har ankommet».

Han blir anklaget for å være en nyttig idiot for USAs KI-oligarker

USAs tek-oligarker vil ha både små og store om bord på KI-toget, men nå trekker New Yorks borgermester Zohran Mamdani i bremsene. Og når barna i New York vender tilbake til skolen neste uke, har sosialisten Mamdani lagt opp til en skolehverdag der elevrettede KI-verktøy kastes ut av klasserommene i USAs største by.

Det skjer etter at Mamdani onsdag la fram det mest omfattende KI-forbudet i det amerikanske skolesystemet til nå: Et ettårig forbud mot bruk av KI for elever i New Yorks offentlige skoler til og med åttende klasse.

Forbudet omfatter til sammen nesten 600.000 barn og gjelder ikke bare KI-programmer som Chat GPT, men også all programvare der såkalt generativ kunstig intelligens kommuniserer direkte med elevene. Forbudet betyr at byens skolemyndigheter må skru av KI-løsninger i 38 ulike digitale skoleprogrammer eller skrote disse programmene helt.

– Tek-industrien vil ha oss til å tro at KI i tidlig utdanning ikke bare er uunngåelig, men nødvendig. Vi ser det ikke på den måten, sa Mamdani da han presenterte det nye forbudet.

– Jeg har ennå til gode å se en studie som viser at KI tjener elevene (...), selvfølgelig bortsett fra studier som er sponset av de samme selskapene som profitterer, sa han.

I første omgang gjelder forbudet ett år. I denne perioden skal en koalisjon av lærere, elever, foreldre, fagforeninger, politikere og eksperter studere konsekvensene av forbudet. Deretter skal byen bestemme hva den videre og permanente KI-politikken skal være.

Selv begrunner Mamdani forbudet med frykt for at tidlig KI-bruk skal gå ut over barns evne til å tenke og løse problemer på egen hånd. Han mener barn trenger lærere og menneskelig kontakt og at de må lære seg å stille spørsmål og arbeide seg fram til svar uten å sette bort tenkningen til en maskin.

Forbudet markerer samtidig en politisk retrett for Mamdanis administrasjon. Tidligere i år la de nemlig fram mer liberale KI-regler for skolene, men møtte kraftig motstand fra foreldre, lærere og eksperter, som har organisert seg i grasrotbevegelsen The AI Moratorium (AIM) Coalition.

Vil redde barna fra oligarkenes KI-klør

De finnes overalt, men du ser dem ikke hvis du ikke leter etter dem. De siste månedene har stadig flere amerikanere likevel fått øynene opp for de 120.000 små, KI-drevne overvåkingskameraene. I løpet av få år er de installert i byer og nabolag i 49 av USAs 50 delstater.

Kameraene er produsert av Flock, et teknologiselskap som blir finansiert av ­amerikanske tek-oligarker som Peter Thiel og Marc Andreessen. Kameraene er deretter kjøpt inn av lokale politimyndigheter som dekker over 6000 amerikanske lokalsamfunn, med et uttalt mål om å fortløpende registrere biler og registreringsskilt for å bekjempe kriminalitet.

Stadig flere, både lokalbefolkninger og politikere til høyre og til venstre, raser mot det de ser som sløsing med skattebetalernes penger og en farlig og udemokratisk utvidelse av en autoritær amerikansk overvåkingsstat.

Overvåkingskameraer er ikke noe nytt i USA. Men gjennom Flocks automatiske nummerskiltlesere og KI-programmer, som opererer i et nasjonalt sammenkoplet nettverk, får amerikanske myndigheter tilgang til et langt mer avansert system.

Nå kan tusenvis av enkeltregistreringer settes sammen for å kartlegge større bevegelsesmønstre over tid og på tvers av grenser i en helt annen skala.

Selskapet omtaler selv infrastrukturen som «et landsdekkende offentlig-privat sikkerhetsnettverk». De nyere Flock-kameraene registrerer også mennesker, mens ­selskapets nye KI-system ifølge magasinet Wired deretter kan kombinere bilder av personer og biler med andre databaser for å finne ut hvem folk er, hvor de skal og hvorfor.

Den amerikanske borgerrettighetsorganisasjonen ACLU er blant mange som nå advarer om at det som selges inn som et verktøy mot biltyverier og voldskriminalitet, også tas i bruk til helt andre formål, som immigrasjonskontroll, abortetterforskning eller overvåking av politisk aktivitet.

Dataene skal allerede være brukt i flere aksjoner der lokalt politi samarbeider med Donald Trumps beryktede deportasjonsstyrke Ice.

Med Flocks KI-systemer får USAs myndigheter et mer avansert overvåkingssystem.

Sinnet mot KI-oligarkenes spionsystem vokser i USA

Nesten hver eneste dag året rundt strømmer Hasan Piker, via den digitale plattformen Twitch, over åtte timer direkte video fra hjemmet sitt i California. Der diskuterer han, av og til med gjester, men oftest aleine, det aktuelle nyhetsbildet i USA

De siste ukene har sosialisten og Israel-kritikeren Piker blitt skyteskive for store deler av USAs medier og politiske aktører. Også Demokratenes ledere forsøker å framstille den populære influenseren som en farlig jødehater, i det mange mener er et forsøk på å stanse opprøret fra venstre før presidentvalget i 2028.

Så hvem er egentlig Piker – og hvorfor har han blitt angrepspunkt nummer én for venstresidas fiender?

Hasan Piker, som har familiebakgrunn fra Tyrkia, er medlem av Democratic Socialists of America (DSA) og er selverklært antiimperialist og antisionist.

De mest oppsiktsvekkende og morsomme tingene han sier i videoene sine, blir delt i korte videoer på andre plattformer, som Tiktok og Youtube. Til sammen når han daglig millioner av amerikanere. CNN kaller Piker «en av de største sosiale medieinfluenserne og politiske kommentatorene i verden». Rolling Stone rangerer ham som verdens tredje mest innflytelsesrike innholdsskaper.

Dette er en posisjon Piker bruker til å fronte sosialisme og et verdensbilde som skremmer mange av USAs rike og mektige, både blant republikanere og demokrater.

Pikers første store gjennombrudd kom da han deltok i valgkampen til den sosialistiske senatoren Bernie Sanders i Demokratenes primærvalg i 2020. På samme måte som Sanders mener Piker at økonomisk populisme må være partiets framtid, og han refser Demokratenes ledere for å forsvare interessene til USAs milliardærer og store selskaper framfor folk flest.

Kan en sosialistisk influenser som refser Israel, velte venstresida i USA?

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

Da Norge skulle spille kvartfinale i VM mot England, startet dagen med et slag i trynet. Flyet jeg skulle ta fra Cancún til Miami, var fire timer forsinket. Der jeg sto i et salig troperegn og ventet på en drosje til flyplassen, innså jeg at jeg ikke kom til å rekke den største idrettsbegivenheten i norsk historie. Ja, både været og denne potensielle personlige katastrofen var virkelig dårlige tegn.

Livets såkalte tilfeldigheter ville ha det til at jeg var på familieferie i Mexico, med kone og to barn. Da Norge slo Brasil i New Jersey, hadde jeg sett kampen og de ville bildene fra Oslos gater på en trivelig, men glissen strandrestaurant, mens dattera hørte på lydbok og spiste pannekaker med Nutella ved siden av meg.

Det var da jeg innså at kvartfinalen skulle spilles i Miami, og at det bare var en to timers flytur nordover. I meldinger skrev venner at dette var en «no-brainer», og jeg sendte kyss og klemmer til både kone og Fifa, som innfridde min bønner om henholdsvis en bitte liten pause fra bassenglivet og en pressebillett til kvartfinalen i Miami.

Alt var timet og tilrettelagt, alt var duket for et nytt VM-eventyr i USA. Men da jeg, kledd i norsk landslagsdrakt, forlot hotellet med en taxisjåfør som ville «ro», kom altså beskjeden: American Airlines måtte mekke på flyet jeg skulle ta. Dermed ville jeg først være framme i Miami fem minutter etter at kampen hadde startet. De hadde heller ikke noe annet fly å sette meg på, og det fantes ikke andre avganger som ville ta meg til Miami i tide.

«Aiaiai, no bueno», som taxisjåføren hadde sagt det.

Der kunne kvartfinaledrømmen dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner, mens vi så at Mexico dessverre tapte mot England, minnet meg på at om man skal til Miami, kan man også fly til et sted som heter Fort Lauderdale.

Og velsigne min nye meksikanske venn: På tavla i avgangshallen så jeg at flyselskapet Jetblue skulle fly til denne mer anonyme byen om noen timer. Da ville jeg lande 1 time og 45 minutter før kampstart. Det var ikke tvil om at det ville bli knapt med tid. Og flybilletten var forferdelig dyr. Men det måtte bare gå, og sammen med en enten flaggforvirret eller køddete flyplassbarista som skrev «Go England!» på kaffekoppen min, ba jeg til fotballgudene om at jeg måtte få rekke nasjonalsangen.

Jeg kom meg på flyet og leste en NRK-tekst om at England kanskje burde få vinne, og at Norge kanskje ikke hadde godt av mer fest og seier. Hva var dette for tapermentalitet?

Kvartfinale­drømmen kunne dødd, hadde det ikke vært for at en trivelig meksikaner.

En lang dags ferd mot tap og ære

Mens vårt eget felles håp lever videre før kveldens kvartfinale mot England, endte VM i pinlig fiasko for vertsnasjonen USA. Og kanskje må Donald Trump ta noe av skylda?

Det så lenge så lovende ut for det amerikanske laget. De knuste Paraguay i en vanskelig åpningskamp og var det første laget som sikret avansement etter en overbevisende 2-0-seier mot Australia. I sekstendelsfinalen lekte de seg forbi Bosnia. Den amerikanske drømmen om noe stort vokste.

Men i kampen mot Bosnia fikk lagets toppskårer Folarin Balogun rødt kort. Dermed måtte spissen, slik det følger av Fifas regler, stå over åttedelsfinalen mot Belgia. Men da Trump, som til nå hadde holdt seg i bakgrunnen i VM, hørte om denne uretten, bestemte presidenten seg for å blande seg inn. Han ringte sin gode venn Gianni Infantino, Fifa-sjefen som ga Trump en absurd fredspris i fjor. Kort tid etterpå kom nyheten om at Fifa hadde trukket Baloguns suspensjon tilbake.

Fra Det hvite hus tok Trump selv skamløst æren for at USA likevel kunne bruke juvelen på topp i kvartfinalen mot Belgia.

Belgierne raste. Det europeiske fotballforbundet UEFA raste. Verden raste. President for Norges Fotballforbund, Lise Klaveness, mente Fifas avgjørelse rokket ved selve integriteten til fotballen.

Ja, ved hjelp av Infantino utviste Trump og amerikanerne – denne gang i fotballen – samme forakt for regler og rettferdighet som så ofte ellers på den internasjonale arena. Igjen brukte de tilsynelatende rå makt til å tjene egne interesser.

Og det er knapt en overdrivelse at, slik Irans skadefro fotballforbund skrev på sosiale medier, «en hel verden jublet» da USA på «ydmykende» vis røk på trynet ut av sitt eget VM.

På tross av Trumps innblanding ble amerikanerne, med Balogun på topp, utklasset 4–1 av Belgia. Eller kanskje nettopp på grunn av den?

Forskjellen på USA før og etter ­Balogun-affæren var påtakelig.

En hel verden jublet da USA røk ut av sitt eget VM

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

– Vi lever i en forferdelig verden, sa Ståle Solbakken midt i gledesrusen etter at Norge hadde slått ­Elfenbenskysten på tirsdag.

Dette sitatet traff meg overraskende hardt, som en sein sklitakling bakfra. Solbakkens alvor dro meg et øye­blikk ut av den euforiske fotball­bobla jeg hadde levd i de siste ukene.

Solbakken hadde jo rett. Verden er ofte grusom. Den er ofte forferdelig. Men hvorfor kom Solbakken trekkende med dette nå?

Den norske landslagstreneren la imidlertid umiddelbart til: «Men vi er sammen om noe i Norge nå», og kalte det som skjer, «en nasjonal begivenhet». Det var som om han ville understreke verdien av det vi er vitne til, og minne oss på at vi står midt i noe helt unikt og historisk. Solbakken har selvfølgelig rett i det også.

Jeg er tilbake i Norge etter to fantastiske uker på VM-tur i USA. Resten av mesterskapet skal jeg følge på tv på familieferie. Kampen mot Elfenbenskysten så jeg sammen med familie, barn og naboer som hadde rigga til storskjerm ute foran huset på Nesodden.

Å hevde at dette var en like sterk opplevelse som å være til stede på stadion i USA, ville være en løgn. Men det var jaggu ikke langt unna der jeg løftet den jublende sønnen min i rød landslagsdrakt mot sommerhimmelen etter at Erling Braut Haaland hadde gitt Norge 2–1.

Og da kampen var over, satt til og med den ene naboen, som hadde lovet at hun aldri i livet skulle ro, smilende på bakken mens hun ivrig tok rotak i lufta midt i et hav av glade barn og venner. Fra den andre sida av gata ropte en annen nabo at «nå drar jeg inn til byen!», og på tv-bildene fra Oslo sentrum kunne vi se titusenvis av mennesker som alle var med på samme fest.

Også de mindre fotballinteresserte, tvilerne og etternølerne, trekkes med nå. I intervjuet etter kampen satte Haaland ord på det jeg selv kjente på.

Vi skal huske hvor vi var. Minnene skal leve for alltid.

En sval sommerdag mellom to av Norges VM-kamper leier jeg en bil og kjører nordover fra Boston mot Maine. Jeg har en dag til overs og vil bruke den til å sjekke ut et av USAs mest spennende politiske fenomener. Det er en valgkamp som har blitt det kanskje fremste symbolet på en større strid om sjela og framtida til Demokratene, i kampen mot Donald Trump og Republikanerne.

I Maine, en liten, rural delstat ved Atlanterhavskysten, leder nemlig den skandaleforfulgte østersbonden og tidligere krigsveteranen Graham Platner et politisk opprør som skaper bølger over hele USA. Med støtte fra blant annet Bernie Sanders påførte 41-åringen Platner tidligere i juni Demokratenes partielite et oppsiktsvekkende nederlag i primærvalget. Det ble også en ny seier for ei venstreside og ei grasrot som går til opprør mot egne partiledere, milliardærene og Israel-venner.

Platner vil kjempe for høyere lønninger, offentlig helsedekning, sterkere fagforeninger og billigere boliger, og han vil kjempe mot milliardærmakt og ulikhet. Partieliten forsøkte å felle ham ved å grave i den brokete fortida hans. Det førte ikke fram. Nå håper mange på venstresida at Platner skal bli et bevis på at venstrepopulisme kan vinne også utafor liberale byer.

Men da må Platner først beseire en av republikanernes lengstsittende senatorer, Susan Collins, i kongressvalget i november. 73-åringen har sittet i Senatet siden 1997 og bekjempet alle utfordrere. Nå viser målingene omtrent et dødt løp mellom de to. Om Platner vinner, kan Demokratene frata Donald Trump kontroll over Senatet. Republikanerne har derfor trappet opp angrepene mot Platner som Demokratene startet.

Republikanerne uroer seg ikke minst over at Platner ikke bare engasjerer unge, liberale folk, men at han ifølge rapportene også trekker til seg mer konservative velgere som har stemt på Trump.

Det er slike sagnomsuste velgere jeg leter etter der jeg kjører nordover gjennom grønne skoger, forbi bensinstasjoner og fastfood-restauranter med drivstoff og burgere som er dyrere enn på lenge. Jeg stopper i den gamle tekstilbyen Sanford. Den ligner på mange amerikanske småbyer jeg har besøkt før: grå, sliten og konsentrert rundt en hovedgate der mange av butikkene er nedlagt.

En liten bokhandel holder åpent. Innenfor treffer jeg eieren Marie og hennes frivillige Sharon, to kristne damer i 70-årene. De kaller seg begge for politisk uavhengige, det vil si velgere som flyter mellom de to store partiene. Begge misliker Trump sterkt.

Sharon vil ha nytt blod inn i politikken og synes Collins har sittet for lenge. Hun sier hun var åpen for å stemme på Platner, men så har det dukket opp stadig nye skandaler. Det har gjort henne i tvil.

Det er lenge til november, men valg­kampen er ­allerede i gang.

På jakt etter Trump-­velgerne som flørter med venstrepopulismen

Jada, VM er en braksuksess. På tross av all kritikk i forkant framstår mesterskapet som en ny seier for Gianni Infantino og Fifa.

Nordmenn på tur har hatt noen fantastiske uker. Stolte går vi rundt og lar selvbildene vokse etter avansementet fra gruppa og synes det er både gøy og flaut at så mange roper «ro» etter oss uansett hvor vi går.

Det er utrolig hvor mye positiv energi 28 år uten VM kan skape. Selv da vi før kampen mot Senegal sto over en time i kø i storm og gjørme for å få en burger på en sliten travbane i New Jersey, var det knapt et negativt ord fra nordmennene – bare dansende menn og damer i vikinghjelmer.

Tog og busser har da også gått som de skal, på tross av noen seige køer etter kampene. Det har heller ikke vært noe problem å finne hoteller eller brukbar mat.

Alle er selvfølgelig enige om at alt er for dyrt. Men blant Amerika-farerne har det dannet seg en slags kollektiv forståelse om å ikke snakke om slikt, om å ikke sjekke saldoer og kredittkortbruk før mora er over.

«Smellen tar jeg når jeg kommer hjem», som en trønder sa da han spanderte ei mugge øl kvelden før kampen mot Frankrike.

Men VM er ikke bare moro for nordmenn med penger på konto. Det viser seg nemlig at klisjeen stemmer: VM oppleves som en internasjonal folkefest, som samtidig viser USA fra sin beste side: et mangfoldig og spennende sted, fullt av ulike folk og kulturer.

Det var for eksempel stort å sitte dødssliten i en offentlig park i Boston, mens tusenvis av tilhengere fra Kapp Verde gikk bananas i regnet da den lille øystaten gikk videre fra gruppa.

VM har blitt en seier for Fifa, Mamdani og Norges fans

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner  

Et VM i fotball blir alltid som et eget univers, med sine egne fortellinger. Mesterskapet får sine egne hovedpersoner, sine helter og skurker. Med fem mål på to kamper har Lionel Messi, som mange trodde var blitt for gammel og dårlig etter overgangen til Inter Miami i USA, selvfølgelig plassert seg selv midt i rampelyset. Det samme har vår egen roende viking, Erling Braut Haaland, som går viralt hele veien til Kina. Brasils Vinícius Júnior, som også har puttet fire mål, er ikke så verst han heller.

Den største skurken heter på sin side fortsatt Gianni Infantino, den grådige Fifa-sjefen og Trump-vennen som flår VM-fansen mens han selv flyr over hele USA for å se to kamper hver eneste dag.

Om man følger mesterskapet på amerikansk tv, slik jeg gjør mellom de norske slagene her borte i Amerika, finnes det imidlertid også en annen skurk i dette VM-universet. Det er den tidligere amerikanske midtstopperen Alexi Lalas, som i dag er ekspert i VM-studioet til rettighetshaver Fox Sports. Der går han sin ekspertkollega Thierry Henry så på nervene at den tidligere franske Arsenal-stjerna hadde revet av seg håret dersom han hadde hatt noe igjen. Kanalens tredje ekspert, den svenske giganten Zlatan Ibrahimovic, ser på sin side ofte ut som han helst vil slenge Lalas i bakken.

Oppgjøret i Fox-studioet er på mange måter et perfekt bilde på de voksende motsetningene mellom USA og Europa. I en lang nedsabling i den britiske avisa The Guardian omtales Lalas ganske enkelt som «den amerikanske idioten».

Alexi Lalas har helt siden USA-VM i 1994 vært en av USAs mest kjente fotballprofiler. Den gangen var Lalas den kanskje største stjerna på det amerikanske landslaget, og i 1996 ble han hentet hjem fra proffspill i Italia for å bli et av stjernefjesene for den nyoppstartede amerikanske proffligaen MLS.

Jeg husker ham selv godt fra VM i 1994, der han løp rundt med langt rødt hår og bukkeskjegg. Dette oppsiktsvekkende utseendet sørget for at amerikaneren, som også spilte i rockeband, av mange ble sett på som en slags bohem og en kul fotball-hippie.

Men hvis Lalas noensinne var liberal, har han hatt en lang politisk reise siden det glade 1990-tallet. I dag er han nemlig en svoren tilhenger av president Donald Trump og en propagandist for både innvandringspolitiet Ice og alle Gianni Infantinos profittjaktende påfunn, som de upopulære og ofte helt unødvendige drikkepausene.

I USA har fotball først og fremst vært idretten til innvandrere, damer og liberale folk i rike forsteder. Lalas’ jobb virker derfor å være å selge «soccer» til de delene av Amerika som vanligvis følger amerikansk fotball og basketball. Med høy stemme og amerikansk selvsikkerhet dunker han ut selvfølgeligheter og banaliteter, koplet med amerikansk jingoisme, som at Trump er tidenes beste «soccer president».

Et av VMs argeste oppgjør utspiller seg i et tv-studio

I «Mamdanistan» toppes VM-feberen av en sosialistisk sensasjon

I duskregnet i det vestlige Harlem gir New Yorks sosialistiske borgermester Zohran Mamdani sin politiske allierte Darializa Avila Chevalier en god klem. Det er tirsdag kveld denne uka og bare timer igjen av primærvalget. Det står om hvilke Demokrater fra New York som skal representere partiet i høstens avgjørende mellomvalg til Kongressen.

Sosialisten Chevalier utfordrer en av de sittende kongressmedlemmene. Hun er en 32-år gammel ­latinamerikansk kvinne fra arbeiderklassen. Hun vokste opp med en enslig mamma, er medlem av organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) og er én av åtte kandidater som med støtte fra Mamdani, utfordrer mer etablerte politikere fra Det demokratiske partiets elite.

Mamdani er kledd i en T-skjorte der det står «Dette er vårt lag», med bilder av de åtte kandidatene. T-skjorten ser ut som en basketballtrøye med fargene til New York Knicks, byens stolthet, som forrige uke vant NBA-tittelen for første gang på over 70 år.

Når valgresultatet publiseres noen timer seinere, har også Zohrans lag tatt en historisk seier. Alle de åtte kandidatene har vunnet. Tre av dem skal til høsten konkurrere om plasser i Kongressen, som de alle ligger an til å vinne.

Det blir omtalt som et politisk jordskjelv, et sosialistisk valgskred, et Tea Party-opprør i Demokratene og et av de største gjennombruddene for den amerikanske venstresida noensinne. Velkommen til sommer i «Mamdanistan» og det nå røde, store eplet, der Knicks-seiere og VM-feber nå toppes av Zohrans sosialistiske sensasjon.

Valgets aller største sjokk er det Chevalier som står for. Hennes motstander, Adriano Espaillat, har i årevis vært en av Demokratenes mektigste politikere i Kongressen.

Han hadde hele partieliten i ryggen og har brukt millioner av dollar på mobilisere eldre og mer konservative velgere ved å angripe Chevalier for alt fra Israel-kritikk til at hun en gang sa «Fuck Kamala Harris». Bare noen timer før valglokalene stengte mente veddemålsbørsen Polymarket at Espaillat hadde 80 prosent sjanse til å vinne.

Men når resultatene tikker inn, har Chevalier klart det umulige: Hun har vunnet med litt over 2000 stemmer og kan feire sammen med borgermesteren på en valgvake i sitt valgdistrikt, som er et av de fattigste i hele USA.

Dette er sosialismens tiår. Den er på vei til et nabolag nær deg.

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Kledd i norske drakter spiser Rødts Mímir Kristjánsson og NRKs Erlend Mørch dumplings med kylling og reke mens de ser Tyskland mot Elfenbenskysten på en gaterestaurant i Tribeca. De er i New York for å lage podkasten «Mørch og VM

Det er to dager til Norge skal spille mot Senegal. Nå bruker de tida med en øldrikkende senegaleser fra Dakar som sitter bak oss, og spør ham hvem som er den beste spilleren: Sadio Mané eller Erling Braut Haaland? Senegaleseren svarer Ibrahim Mbaye, en 18-åring som spiller for Paris Saint-Germain.

På vei til metroen går vi forbi gateselgere i senegalesiske drakter som deler ut high-fives, tar bilder med nordmenn og tipper kampresultater – både 2–0 og 3–0 tippes i Senegals favør.

Om et par timer er det Ecuador mot Curaçao. Nå håper de norske podkasterne å se kampen sammen med mange ecuadorianere, og Kristjánsson har googlet seg fram til at det finnes et Lille Ecuador langt ute i Queens. Vi hopper derfor på en av New Yorks sagnomsuste metroer. En sliten mann sover på et av setene, og Mørch forteller om den gangen han tråkket i avføring i en vogn som denne.

Metroen kjører nordover på Manhattan og østover mot Queens. Vi innser plutselig at vi har kjørt forbi stoppet der vi må bytte bane og hopper av i arbeiderklassenabolaget Astoria, nabolaget til byens sosialistiske ordfører, Zohran Mamdani. Heldigvis oppdager vi en hel rekke mennesker i gule Ecuador-drakter som går av på samme perrong.

«Are you going to a bar?» spør Kristjánsson en lettere forfjamset dame i gul drakt.

I dagene før Norge-kampen har jeg tatt temperaturen på verdensmesterskapet og den politiske situasjonen rundt om i ulike nabolag i New York.

Jeg ser Marokko mot Skottland på et tettpakket utested i Lille Marokko i Queens, som eksploderer idet Saibari dunker inn 1–0. Jeg reiser til Lille Haiti i Brooklyn for å se Haiti mot Brasil, men stedet jeg har peilet meg inn på, er så fullt. Folk i Haitis blå drakter står derfor slukøret utenfor, langt nedover gata, når brasilianerne går opp til 2–0 ved Matheus Cunha.

Sjåføren insisterer på at vi bør reise til et sted der man først kan se kampen og deretter kose seg med flere mamacitas.

Noen glimt fra den store fotballfesten i Mamdanis New York

Jeg har reist til USA som journalist i 15 år nå. Også denne gangen har jeg reist med mål om å forstå hva som egentlig skjer i dette landet, der sosialister velges til ordførere i New York, der kriger avsluttes med kapitulasjon, og der det arrangeres MMA-kamper på plenen utenfor Det hvite hus. Men mest av alt er jeg her som én av tusenvis av fotballgale nordmenn som har reist hit for å jakte på nye øyeblikk av nasjonal eufori – som da jeg forrige uke omfavnet svette, øldrikkende fremmede etter å ha sett Erling Braut Haaland score Norges første mål mot Irak i Boston.

Vi nordmenn er desperate etter nye fotballminner. Min generasjon har vokst opp med de samme gamle historiene fra vårt forrige VM i Frankrike i 1998 og fra USA i 1994 – vårt første siden 1938. Nå har det gått 28 år. Flere av dem som var med i troppen i 1994, er fedrene til spillerne som er i USA nå. Det gjelder ikke minst Alf-Inge Håland, faren til mannen som er hovedgrunnen til at entusiasmen og forventningene nå er større enn noen gang.

Erling Braut Haaland er Norges mest verdifulle eksportvare siden olje, laks og trepartssamarbeidet. Den blonde og langhårede Manchester City-spissen, som scoret rekordhøye 16 mål i VM-kvalifiseringen, er både i ferd med å bli en global superstjerne på nivå med navn som David Beckham, Zlatan Ibrahimovic og Lionel Messi og et nasjonalt ikon på linje med Edvard Munch, Henrik Ibsen og Einar Gerhardsen.

Personlig har jeg likevel argumentert for at Haaland representerer en side av Norge jeg har vanskelig for å identifisere meg med. Han har endret skrivemåten på etternavnet sitt fra Håland for å gjøre internasjonal merkevarebygging enklere. Han spiller for en klubb eid av Golf-autokrater, har promotert energidrikkene til Trump-vennlige amerikanske influensere, og da vår første fotballmilliardær møtte opp for flyturen til USA, hadde han med seg en håndveske til 45.000 dollar. Hvert år tjener han omtrent like mye som de 21 andre spillerne i den norske VM-troppen til sammen. Haaland-brandet ble heller ikke styrket da faren Alfie ble skatteflyktning i Sveits.

De fleste nordmenn, også jeg, omfavner likevel Haaland på landslaget. I jakten på mål, ære og nasjonalt fellesskap elsker vi evnen hans til å finne nettmaskene. Og etter å ha fulgt både Haaland og laget tettere inn mot VM, har jeg også innsett at min oppfatning av Haaland nok delvis var feil. Det som virket som arroganse var kanskje mest ungdommelig usikkerhet. Og på landslaget er ikke Haaland i dag bare en stjerne, men også en godt likt lagkamerat som rett og slett elsker å spille fotball. Han er en viktig brikke i et større og velfungerende fellesskap.

Landslagssjef Ståle Solbakken, en svoren sosialdemokrat, har klart å skape et sterkt kollektiv og et ganske egalitært fellesskap der stjerner som Haaland skal kunne holdes ansvarlige av mindre kjente profiler som Bodø/Glimt-midtbanespilleren Patrick Berg. De imponerende resultatene og den harmoniske stemningen rundt landslaget blir ofte forklart nettopp med slike fellesskapsverdier.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell for barne- og ungdomsfotball. Ja, Haaland har enorme fortrinn med sine ressurssterke atletiske foreldre og farens fortid som Premier League-spiller. Men han er også resultatet av alle timene han tilbrakte på en gratis offentlig innendørsbane og av en ungdomstrener som motsto fristelsen til å profesjonalisere for tidlig og mente at det å spille sammen med svakere spillere og håndtere svakere ledd i laget, faktisk gjør deg selv bedre også.

Den norske suksessen er også bygget på en inkluderende og offentlig finansiert modell.

Hvordan jeg lærte å elske Erling Braut Haaland

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

En kjølig marskveld i fjor eksploderte det på Teherans ikoniske nasjonalstadion Azadi. Stjernespissen Mehdi Taremi hadde nettopp utlignet til 2–2 mot Usbekistan og gitt Iran poenget laget trengte for å kvalifisere seg til VM i USA.

Foran et hav av ekstatiske iranere løp Taremi og de andre iranske spillerne rundt på gresset og jublet med det røde, hvite og grønne flagget.

Ett år seinere eksploderte det ved Azadi igjen. Da ble idrettsanlegget ved stadionet bombet i krigen som Israel hadde fått USA med på, og som de hevdet skulle ta knekken på den islamske republikken en gang for alle.

Noen dager tidligere, på krigens aller første dag, bombet USA også en skole i Minab, sør i Iran. 168 sivile ble drept, 120 av dem barn.

Donald Trumps krig gjorde det lenge uklart om Iran ville få delta i årets VM. Men tidligere denne uka spilte Taremi og de andre 2–2 mot New Zealand i Los Angeles.

Og i morgen, noen dager etter at Trump denne uka kapitulerte og inngikk en fredsavtale med regimet i Teheran, er det en gjeng forbannede iranske spillere som er tilbake i englenes by for å spille mot Belgia.

På treningsfeltet i Mexico har Irans spillere båret pins der det står «#Minab168». Før VM stilte de opp til lagbilder med små skolesekker i hendene, som en hyllest til jentene som ble drept i det amerikanske bombeangrepet.

Hvile etter kamp i USA? Nei, kom dere tilbake til Mexico!

«Komikeren får oss til å bue mot Morgenbladets Bernhard Ellefsen for viking-kritikken» 

To dager før Norge skal spille sin første VM-kamp, våkner jeg på et hotellrom i Boston til nyheten om at Donald Trump har kapitulert og inngått fredsavtale med Iran.

Hormuzstredet skal åpnes igjen. Hele krigen har vært en gigantisk fiasko som bare har ført til økte priser og avslørt amerikanernes svakhet ute i verden.

Ute er det varmt, men ikke ubehagelig. Det blåser en frisk bris, og jeg nynner på Dropkick Murphys «I’m Shipping up to Boston» fra filmklassikeren «The Departed» mens jeg beveger meg mot sentrum av havnebyen, som er uvanlig sjarmerende til amerikansk storby å være. Man kan gå til det meste, i ganske trange gater mellom en salig blanding av nybygg og bygninger i britisk kolonial stil. Nede ved havna pisser en skotte på et tre. Det er skotter overalt, etter at de noen dager tidligere spilte mot Haiti.

Etter en feit amerikansk frokost oppsøker jeg byens Fifa-kontor for å få akkreditering. Der treffer jeg Tore André Flo, som er på plass for TV 2. Vi tar en selfie sammen. Det er stort for alle som husker Marseille-kvelden i 1998, forrige gang Norge var i VM. På vei ut med akkrediteringen rundt halsen, sier en vakt at jeg bør gjemme den vekk, så jeg ikke blir angrepet for å være «fake news». Slik er det blitt i Donald Trumps USA.

I en liten park nede ved havna har Norges Fotballforbund skaffet seg et eget lite område, med små telt og boder. Det sies å være rundt 7000 nordmenn i byen. Noen av dem virrer rundt her nede med norske drakter og bøttehatter. I et av teltene spinnes det et lykkehjul med fjesene til de norske spillerne, i et annet kan man få trykket opp små fotballkort med bilde av seg selv. To unge damer blir intervjuet av Dagbladet og ror på bestilling. Litt seinere kommer statsminister Jonas Gahr Støre og bommer når han skal skyte fotballer inn i hull på en oppblåsbar vegg, før han også ror foran pressens kameraer.

I løpet av en kjedelig kamp mellom Belgia og Egypt drikker jeg øl til 150 kroner stykket sammen med noen hyggelige skotter. En av dem, med en stump til høyrearm, forteller at han er tilbake i USA for første gang siden han spilte på Storbritannias volleyballag under Paralympics i 1996. Det er visst rundt 30–40.000 skotter her, sier de, og viser meg videoer av en eviglang sekkepipemarsj de var med på dagen i forveien. Men de kunne vært mange flere, sier de, hadde det ikke vært for disse helsikes dyre ølene og Donald Trump.

Bortsett fra en telefonsamtale med lykkønskninger til USA-trener Mauricio Pochettino har presidenten selv så langt vært fraværende i mesterskapet. Dagen før feiret han sin egen 80-årsdag i et MMA-bur rigget opp på plenen utafor Det hvite hus, men var ikke på plass da USAs fotballherrer banket Paraguay 4–1 i Los Angeles. Det er jo en lang reise for en gammel mann, som kanskje også vet at han mest sannsynlig ville blitt buet ut av publikum.

Ølglass kastes i lufta så det regner over vikinghjelmene.

Roing, øl og seier: Tre dager som fotballgal nordmann i Boston

Ståle Solbakken så ganske forkommen ut der han sto omgitt av politikere, diplomater og norske kjendiser med små stettglass i hånda. Det var desember, og landslagstreneren var på pizzafest på Norges ambassade i Washington D.C i USA. Utenriksministeren virret mellom bordene med tomatsaus i munnvikene. Erna Solberg var også der.

«Det er ikke ofte jeg foretrekker å snakke med dere», sa Solbakken til oss journalister, før han måtte ta bilder med noen briter som nylig hadde blitt norske statsborgere.

Eirik Grasaas-Stavenes

Artikler

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot tekoligarkenes dommedagsfortelling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

Dommedag eller monopolspill?

Hakeem Jeffries hevder Demokratene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intelligens. Men løsningene deres er helt ulike.

En vill og skremmende historie har gått sin seiersgang. Er Bernie Sanders en nyttig idiot?

Zohran Mamdani gjør New York til hovedstad for opprøret mot kunstig intelligens. Nå forbyr den sosialistiske borgermesteren bruk av KI på alle de offentlige barneskolene i USAs største by.

Sinnet mot KI-oligarkenes spionsystem vokser i USA

Demokraten Abdul el-Sayed angripes for bånd til influenser Hasan Piker.

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

I Maine er Trump-velgere skuffa. Nå kan de ende opp med å stemme på en omstridt demokrat som støttes av Bernie Sanders.

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

Roing, øl og seier: Tre dager som fotballgal nordmann i Boston

Endelig, Ståle. Takk, Ståle.

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Dyrt og dårlig: Hvorfor er ikke USAs beste menn bedre i fotball?

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Sosialisten Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige boligbyggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-analytikere og amerikanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-ana­ly­ti­kere.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot teko­li­gar­kenes domme­dags­for­telling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

Dommedag eller mono­pol­spill?

Hakeem Jeffries hevder Demo­kra­tene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intel­li­gens. Men løsningene deres er helt ulike.

En vill og skremmende historie har gått sin seiersgang. Er Bernie Sanders en nyttig idiot?

Zohran Mamdani gjør New York til hovedstad for opprøret mot kunstig intel­li­gens. Nå forbyr den sosia­lis­tiske borger­mes­teren bruk av KI på alle de offentlige barne­sko­lene i USAs største by.

Sinnet mot KI-oli­gar­kenes spion­sys­tem vokser i USA

Demokraten Abdul el-Sayed angripes for bånd til influenser Hasan Piker.

Da Norge skulle spille kvart­fi­nale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspi­ra­sjons­teorier.

Vi stoler på Ståle i en forfer­delig verden

I Maine er Trump-velgere skuffa. Nå kan de ende opp med å stemme på en omstridt demokrat som støttes av Bernie Sanders.

Noen tanker etter to uker på svinedyr fot­ball­fest.

I VM-universet finnes det en skurk du kanskje ikke kjenner

Zohrans sosia­lister med historisk gjen­nom­brudd i primær­valget i New York

«Det er dere som ror, ikke sant?»

Vikinger, mål og svette klemmer i en ensom tid.

«Iran stilte opp til lag­bilder med små skole­sekker i hendene»

Roing, øl og seier: Tre dager som fotballgal nordmann i Boston

Endelig, Ståle. Takk, Ståle.

«Infantino har kalt VM for 104 ‘super bowls’»

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Dyrt og dårlig: Hvorfor er ikke USAs beste menn bedre i fotball?

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortel­lingen om alt som går til helvete i USA»

Sosia­listen Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige bolig­byggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-ana­ly­ti­kere og ameri­kanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.

Donald Trump og Silicon Valley bruker frykten for å tape kappløpet mot Kina til å hindre KI-regulering, mener Kina-analytikere.

Alexandria Ocasio-Cortez advarer mot tekoligarkenes dommedagsfortelling og mener de vil la vanlige folk betale om KI-bobla sprekker.

Dommedag eller monopolspill?

Hakeem Jeffries hevder Demokratene vil regulere KI hardere. Men partiets egen KI-kommisjon er kjøpt og betalt av KI-industrien selv

Både Bernie Sanders og Steve Bannon er redde for kunstig intelligens. Men løsningene deres er helt ulike.

Zohran Mamdani gjør New York til hovedstad for opprøret mot kunstig intelligens. Nå forbyr den sosialistiske borgermesteren bruk av KI på alle de offentlige barneskolene i USAs største by.

Sinnet mot KI-oligarkenes spionsystem vokser i USA

Da Norge skulle spille kvartfinale mot England, startet dagen med et slag i trynet

VM i skadefryd og konspirasjonsteorier.

Vi stoler på Ståle i en forferdelig verden

Noen tanker etter to uker på svinedyr fotballfest.

Zohrans sosialister med historisk gjennombrudd i primærvalget i New York

«Iran stilte opp til lagbilder med små skolesekker i hendene»

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Sosialisten Zohran Mamdani vil få Donald Trump med på den største offentlige boligbyggingen i USA på over 50 år.

Både Iran-analytikere og amerikanske generaler advarer om at Donald Trump kan føre USA ut i en ny hengemyr.