I morges våknet vi til kråketing – minst hundre kråker – på Vikhammerskjæret, en mil utenfor Trondheim. Det er sent på høsten de samler seg i flokker – kråkene. I tillegg to storskarver, som blafret med vingene som Batman. Fire hegrer var også der ute. De enset ikke kråketinget, men sto med hodene høyt hevet, rake i ryggen, majestetiske som konger. Og så har vi selvfølgelig måsene, som er navnet i Trøndelag, ikke måker. Den største av dem, svartbaken, er en grisk faen, som gjerne skubber vekk sine mindre slektninger, sildemåsen og gråmåsen, for å få tak i godsaker. Ja, av og til tar den livet av et søskenbarn, en tante eller onkel. En liten koloni måser hadde satt seg ytterst på skjæret for å ikke forstyrre kråketinget. Det var kanskje viktige avgjørelser som skulle tas av de svartkledde?