Spis: ... eller blir spist, det er spørsmålet i Meyers bok. Maleri av Frans Snyders. Foto: Wikimedia Commons
Jonas Hansen Meyer
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998
Tiden Norsk Forlag 2024, 171 sider
Dersom du vil forstå hvordan den økonomiske eliten i Norge blir som den er, gå til en ungdomsskole på Oslos vestkant. Det er der livsholdningen til barna av Norges rikeste formes, der allianser bygges og der statusen du tar med deg videre i livet, har sin begynnelse. Det er på ungdomsskolen hierarkier er på sitt mest eksplisitte, og på en ungdomsskole på Oslos vestkant kan det øverste sjiktet i det norske klassesamfunnet oppdage seg selv som nettopp det. Det kan jeg i hvert fall forestille meg, men jeg vet jo selvsagt ikke, jeg gikk på ungdomsskole i en liten industriby i distriktet.
Rebecca Wexelsen mediterer over tapserfaringer, i en bok som blir for uforpliktende.
Ingrid Eskild
Fart: «La Marche de l’homme» av Étienne-Jules Marey. Foto: Wikimedia Commons
Rebecca Wexelsen
Når jeg løper
Tiden Norsk forlag, 152 sider
Det har ikke skortet på norske bøker om sorg de siste åra. Det tok virkelig av i kjølvannet av danske Naja Marie Aidts roman, «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake» (2018), en sjangeroverskridende bok som lot språket gå i oppløsning i forfatterens forsøk på å finne fotfeste etter tapet av sønnen. Sorg er selvsagt et tidløst tema i litteraturen, men det er ingen tvil om at vi har å gjøre med en trend. Rebecca Wexelsens nye roman, «Når jeg løper», føyer seg til denne trenden.