Det begynner kanskje å bli trettende å påpeke at Pedro Almodóvar har beveget seg fra ­ungdommelig anarki til et ettertenksomt ­temperament. 30-åringen som lagde «Pepi, Luci, Bom og de andre» (1981) på sparebluss – en eneste stor langfinger til det falne Franco-­regimet – måtte selvfølgelig bli 70-åringen som lagde «Smerte og ære» (2019), et ­melankolsk, tilbakeskuende mesterverk som også varslet Almodóvars senperiode som filmskaper. Men selv om avstanden mellom de blasfemiske krumspringene og den Proust-inspirerte erindringstunnelen kan synes enorm, er det ikke vanskelig å finne fellesnevnere i Almodóvars mer enn 40 år lange karriere. Er det noe han har beholdt, er det en frimodig nysgjerrighet. Og hans motvilje mot å stivne i fastsatte begreper om verden viser seg stadig sterkere som en tålmodig famling i den visuelle grammatikken.