Men de hadde ikke tuba!» Utsagnet kom fra treåringen etter at mor hadde lokket med blåseinstrumenter for å få ham med på demonstrasjon. Bandet hadde gitar og trombone, men det hjalp ikke – tuba skulle det være.
Birger Emanuelsens litterære finsnekkerkunst bommer sjelden på spikeren.
Geir Pollen
UT MOT HAVET: Motsetningen mellom øy og fastland står sentralt i «Resten brenner vi». FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ
Birger Emanuelsen
Resten brenner vi
Fortellinger
Bonnier Norsk Forlag 2024, 154 sider
Et bitter-ømt Charles Bukowski-sitat intonerer Birger Emanuelsens skjønnlitterære utgivelse av året, «Resten brenner vi», men det er en berømt formulering av en fire hundre år eldre engelsk kollega som forfatteren fører en mer eller mindre skjult dialog med i de 19 tematisk tett sammenvevde og velformede fortellingene sine: John Donnes «No man is an island». Den framtidsoptimistiske 1600-tallspoeten hyllet det universelle fellesskapet, alles avhengighet av alle, på denne vår hardt prøvede klode. Hos Emanuelsen er forholdet mellom den ene og de mange langt mer uavklart – ikke bare tvetydig, men av og til også snudd på hodet: Samfunnet, med sitt uovervinnelige arsenal av skrevne og uskrevne krav og forventninger, knuger og gjør mennesket ufritt, mens øya lokker med tilflukt og frihet. Så, i andre sammenhenger, framstår fellesskapet selv som rømningssikker fangeøy.
Frederik Svindlands «Jævelunge» er et bilde på desperasjonen i bokbransjen.
Eirik Riis Mossefinn
Meg mot verden: Tupac Shakur dukker opp i «Jævelunge». Foto: Death Row Records/AFP/NTB Scanpix
Frederik Svindland
Jævelunge
Roman
Cappelen Damm 2024, 304 sider
Da Oliver Lovrenski-manien herjet landet vårt som heftigst i fjor høst, kunne jeg ikke befri meg fra en viss skepsis: Skyldtes ikke også denne besettelsen av unge gutter innblandet i gjengkriminalitet, rus og vold, en slags voyeurisme? Var det ikke noe litt suspekt i hvordan den hvitvinssippende kulturmiddelklassen – og dens litteraturhus og -festivaler – smykket seg med «råskapen» i debutantens liv og verk? Intensjonene kan ha vært de aller beste, men denne insisteringen på hvor viktig «Da vi var yngre» var, lyste også av å være et selvfornøyd klapp på egen skulder: se, litteraturen tar også vår tids elendige på alvor.