Sjelden blir jeg så oppstemt av en ny norsk roman at jeg sender tekstmeldinger med sitater til venner, men allerede på side 22 i Kyrre Andreassens sårt titulerte «Ikke mennesker jeg kan regne med» grep jeg etter telefonen. En kamerat oppvokst på et lite sted mottok denne, for eksempel: «Og jeg deiga meg rundt, sto med olabuksa langt oppi rumpa og kommanderte Bjørg i ferskvaren til å ta en hekto til av potetsalaten, den uten purre, eller jeg klagde på fettslintrene i roastbiffen.»